The Cranberries - When You're Gone

Herlig musikk som har vært favoritt i alle år.


Hold on to love that is what I do now that I've found you.
And from above everything's stinking, they're not around you.
And in the night, I could be helpless,

I could be lonely, sleeping without you.
And in the day, everything's complex,

There's nothing simple, when I'm not around you.


But I'll miss you when you're gone, that is what I do. Hey, baby!

And it's going to carry on, that is what I do. Hey, baby...


Hold on to my hands, I feel I'm sinking, sinking without you.

And to my mind, everything's stinking, stinking without you.

And in the night, I could be helpless,

I could be lonely, sleeping without you.

And in the day, everything's complex,

There's nothing simple, when I'm not around you.


But I'll miss you when you're gone, that is what I do. Hey, baby!

And it's going to carry on, that is what I do. Hey, baby...



http://www.youtube.com/playlist?list=PL15C2E6E8DD2409B6

En av de vakreste sanger jeg vet om,  all vår lengsel og savn kommer til uttrykk, det som virkelig betyr noe. " Et land ovan molnen",  er landet Gud ønsket for oss her på jorden,  før syndefallet og menneskets grådighet, egoisme og maktbegjær gjorde det umulig å skape himmelske tilstander her.

Her følger teksten:

Jag har hört om en stad ovan molnen,

ovan jordiska, dimhöljda länder,

jag har hört om de solljusa stränder,

och en gång, tänk en gång är jag där!

Halleluja! Jag högt måste sjunga!

Halleluja! Jag går till den staden.

Om än stegen bli trötta och tunga,

bär det uppåt och hemåt ändå.



Jag har hört om ett land utan tårar,

utan sorg, utan nöd, utan strider,

och där ingen av sjukdom mer lider,

och en gång, tänk en gång är jag där!

Halleluja! Där fröjdas vi alla!

Halleluja! Vart tvivel försvunnit!

Aldrig mer skall jag stappla och falla,

jag är framme, ja, hemma hos Gud.



Jag har hört om den snövita dräkten

och om glansen av gyllene kronor.

Jag har hört om den himmelska släkten,

och en gång, tänk en gång är jag där!

Halleluja! Jag fröjdas i anden,

jag kan höra den himmelska sången,

och det sliter i jordiska banden,

ty jag vet, jag skall snart vara där.

IF TOMORROW STARTS WITHOUT ME

IF TOMORROW STARTS WITHOUT ME
                 TIL MINNE OM OFRENE I OSLO OG UTØYA 22.07.11

If tomorrow starts without me,

And I'm not there to see;

If the sun should rise and find your eyes

All filled with tears for me;

I wish so much you wouldn't cry

The way you did today,

While thinking of the many things,

We didn't get to say.

I know how much you love me,

As much as I love you,

And each time you think of me,

I know you'll miss me too;

But when tomorrow starts without me,

Please try to understand,

That an angel came and called my name,

And took me by the hand,

And said my place was ready,

In heaven far above,

And that I'd have to leave behind

All those I dearly love.

But as I turned to walk away,

A tear fell from my eye,

For all my life, I'd always thought,

I didn't want to die.

I had so much to live for,

So much yet to do,

It seemed almost impossible,

That I was leaving you.

I thought of all the yesterdays,

The good ones and the bad,

I thought of all the love we shared,

And all the fun we had.

If I could relive yesterday,

Just even for a while,

I'd say good-bye and kiss you

And maybe see you smile.

But then I fully realized,

That this could never be,

For emptiness and memories,

Would take the place of me.

And when I thought of worldly things,

I might miss come tomorrow,

I thought of you and when I did,

My heart was filled with sorrow.

But when I walked through heaven's gates,

I felt so much at home.

When GOD looked down and smiled at me,

From His great golden throne,

He said "This is eternity,

And all I've promised you."

Today for life on earth is past,

But here it starts anew.

I promise no tomorrow,

But today will always last,

And since each day's the same way

There is no longing for the past.

But you have been so faithful,

So trusting and so true.

Though there were times you did some things,

You knew you shouldn't do.

But you have been forgiven,

And now at last you are free.

So won't you take my hand.

And share my life with me?

So when tomorrow starts without me,

Don't think we are far apart,

For every time you think of me,

I'm right here, in your heart.

Bildene fra ulykkesstedet som jeg har lagt inn her for Terra,  da jeg ikke fikk sendt de med e-post.

Skadenr.: 4134573.1 -YHE

Hva ville Jesus gjort.....

Det er et godt spørsmål når vi møter mellommenneskelige utfordringer i livet. Og Gud vet at jeg virkelig prøver å etterfølge Jesus, vise nestekjærlighet og barmhjertighet.  Men noen personer blokkerer de følelsene og kjærligheten jeg er villig til å gi ved sin tunge negativitet, og uansett hvor hardt jeg prøver, finner jeg ikke å kunne gi av meg selv i det lange løp. Jeg blir tappet ved denne negativiteten, jeg mister energi og min egen positivitet og glede til livet blir tilslørt.

Jeg har aldri hatt problemer med å tilgi, jeg flommer av tilgivelse. Til han som slo og trakaserte meg, til han som bedro meg, til han som lurte meg og holdt sin alkholisme skjult, til hun som stjal store verdier fra meg.  Jeg tilgav dem alle og har aldri slått hånda av noen av dem.  Og det er ikke vanskelig å tilgi hvis man har forståelse for den andre, og minnes at disse menneskene engang kom inn i mitt liv i kjærlighet.

Kjærligheten nemlig, den tåler så utrolig mye og den har et vidunderlig rom i seg til å gjøre det lett for oss å tilgi, men den kan bare effektgjøres med vår vilje. Det er bare vår villighet som stenger for tilgivelse. Tilgivelse er I Gud og da må det også være i oss, Hans barn. Tilgivelse til vår bror er det største offer vi kan gi til Gud sammen med nestekjærlighet som igjen er å vise barmhjertighet.

Men som nevnt innledningsvis klarer jeg ikke å vise kjærlighet til absolutt alle jeg møter. Mennesker man  selv  ikke velger relasjon til, men som er en del av ei pakke.  Noen har så kalde hjerter og så mye negativitet at det er umulig å være i nærheten av de uten å bli tappet for energi.  Mennesker med store egoer, som alltid setter seg selv føre alt annet, som baner og bryter seg frem  kun for sitt eget beste. De er fiendtlige, mangler empati, er manipulerende, ufølsomme og noen søker gjøre meg liten og udugelig ved å plassere skyld hos meg.
 
Jesus har så mye større hjerte enn meg. Jeg klarer ikke omfavne kalde, falske og ufølsomme hjerter, som Han ville gjort.  Jeg stenger de bare ute fra min verden og takker for at de ikke lenger MÅ være i livet mitt og forsure min tilværelse.  Deri ligger min svakhet og synd;  jeg finner ingen tilgivelse å gi sånne mennesker for uansett hvor godt jeg har lett i de, finner jeg ikke et glimt av lys engang.  Men inni meg kan jeg si; Tilgi dem Herre, for de vet ikke hva de gjør.

Jeg gjennkjenner godhet,  de ekte og sanne lysbærere. Jeg kjenner varmen fra deres hjerte og ser kjærligheten i deres øyne. Spiller ingen rolle hvem de er i den ytre vedren  eller hvorfra de kommer, de har alt som er verdt å eie i sitt indre. De gjør at min egen storhet  kan blomstre og utvikle seg til mer kjærlighet. Som lykkelig singel er dette et av mine privilegier - jeg kan selv bestemme bare å ha solskinnsmennesker i livet mitt, de sanne "åndelige". i ordets rette betydning.

Hva ligger i betydningen å være åndelig?   Det ligger i spørsmålet, "Hva ønsker vi?"

Selv om jeg kjenner til mange som kaller seg åndelige, kan jeg ikke si jeg vet om en eneste sann åndelig i min forståelse av ordet. Jeg bruker det heller ikke om meg selv, jeg er på åndelig søken.  De åndelige jeg har møtt sitter fast i sitt ego med en av- og på knapp for barmhjertighet og tilgivelse, alt etter eget forgodtbefinnende, hvem de liker/misliker eller avhengig av situasjonen.  De bærer i seg følelser av hat, kjedsomhet, misnøye, bitterhet, nag, misunnelse og så videre.  De begjærer og krever.  Det er her min forståelse faller fra.   Guds kjærlighet, den kjærlighet og lys vi påberoper vi har funnet og besitter,  har ingen motsetninger. Den er inkluderende og ikke ekskluderende, den er ikke hovmodig eller hevngjerrig.  Den elsker sin neste som seg selv.   Det vil stride om vår oppfatning av sann kjærlighet,  å bare gi den stykkevis og delt.

Vi er alle Guds barn skapt ut av det samme Sinn.  Ingen er mer åndelig enn den andre, ingen kan påberope seg å "være mer". Graden av  Åndeligheten kommer ved opplysthet, gjennom viten. Viten er sannhet under èn lov, kjærlighetens, eller Guds lov. Så lenge vi handler utifra oppfattelsens verden, finner vi ikke sannheten.  Inntil fullstendig viten,  er det misvisende å kalle seg åndelig, man vet ikke den sanne betydningen av ordet og misbruker det.  Det ligger for mange motsigelser i troen. De  former troen etter sine, ikke Guds, ønsker.  De plukker ut de versene i bibelen som gavner dem selv og resterende tolkes i eget favør.  Og tror at å være snill og god av og til gjør dem åndelige.  Man tror at å avskaffe er å forsake. men intet i Skapelsen vil føre til annet enn fred og glede.

Å bekjenne seg åndelig bevisst er å dele sin viten med sin neste.  Å dele med andre må være Sannheten og intet annet.  Kjenner du Guds kjærlighet i ditt indre uten å vite Sannheten, Hans ønsker, vil du fortsette søke i det ytre etter indre varig fred og glede.  Du blir ikke hel.
Ikke før vi kan vise barmhjertighet og tilgivelse til alt og alle.  Det er vår åndelighet.

Jeg er under utvikling, i en prosess, til min egen åndelighet.  Den består ikke bare av at jeg kjenner Guds fred i mitt indre, jeg tillærer meg kunnskap, viten om Hans ord og Skapelsen. Den lærdom jeg trenger for å endre min egosentriske tankegang og tilføre nytt tankemønster.  Lære å tenke med Gud. Å tenke med Ham er å tenke som Han. I bønn og meditasjon nærmer jeg meg Ham.  Jeg blir bedt om å leve slik at jeg viser at jeg ikke er et ego og jeg vil lære å være denne kanalen for Gud. Jeg føler meg utvalgt til å følge denne veien og at det ikke er tilfeldig med alle bøker og lærdom som "detter" ned til meg.  Og jeg kan ikke mislykkes for jeg låner Jesus`styrke når jeg ikke strekker til. Han går med meg til Den Hellige, og ved hans oppfattelse kan Han bygge bro over den lille kløften. I stedet for å vende meg til mitt ego for å få veiledning, vender jeg meg til Jesus. Det er det eneste forstandige valg jeg kan ta.  Jeg velger fred og glede fremfor kaos og katastrofe.  I ydmykhet opplever jeg små mirakler som svar på mine bønner og bekrefter åpningen av kanalen til Hans Rike. 

Min fremtid ligger i tanken og dens mektige kraft, det er mitt  valg å velge hvilke tankesett  jeg ønsker.  Det er to muligheter; egoets eller den Hellige Ånds.

Egoets mål er like enhetlig som den Hellige Ånds og dette er grunnen til at deres forskjellige mål aldri på noen måte eller i noen utstrekning kan bringes i overensstemmelse med hverandre.  Egoet søker alltid å separere og adskille, den Hellige Ånd søker alltid å forene og helbrede.  Gud skapte meg  - i forståelse, i verdsettelse og i kjærlighet.  Selvfølgelig, med min kunnskap og viten, velger jeg det eneste riktige - den Hellige Ånd.

Det sinn som aksepterer angrep, kan ikke elske. Dette skyldes at det tror det kan ødelegge kjærligheten, og det forstår dermed ikke hva kjærlighet er.

Det er derfor spørsmålet er; "Hva ønsker du?" må besvares. Du besvarer det hvert minutt og hvert sekund - og hvert eneste beslutningsøyeblikk er en dom som er alt annet enn virkningsløs. Dens virkning vil følge automatisk inntil beslutningen forandres.  Men husk at selve alternativet ikke kan forandres.  Den Hellige Ånd er, liksom egoet,  en beslutning. Sammen utgjør de samtlige alternativer som sinnet kan akseptere og lyde. Den Hellige Ånd og egoet er de eneste valgene som står åpne for deg.
Gud har skapt det ene, og derfor kan du ikke utrydde det. Du har laget det andre, og derfor kan du utrydde det.  Bare det Gud skaper, er ugjenkallelig og uforanderlig. Det du har laget kan alltid forandres - for når du ikke tenker som Gud, tenker du egentlig ikke i det hele tatt.  Vrangforestillinger er ikke virkelige tanker, selv om du kan tro på dem. Men du tar feil.  Tankens funksjon kommer fra Gud og er i Gud. Som en del av Hans Tanke kan du ikke tenke adskilt fra Ham. 

Åndelighet handler ut fra kjærlighet og lys.  Kjærlighet er barmhjertighet og tilgivelse. Den er fullstendig. Fordi Guds vilje er uforanderlig, er ingen viljekonflikt mulig.  Dette er den Hellige Ånds konsekvente lære.  Skapelse, ikke adskillelse, er din vilje fordi den er Guds - og ingenting som motsier dette, betyr noe som helst.

Guds rike er fullstendig. Det er ikke mulig å elske det fullt og helt en gang i blandt. Du kan ikke være fullstendig hengiven av og til. Fornektelse har ingen kraft i seg selv, men du gir den kraft fra ditt sinn, som har kraft uten grenser. Hvis du bruker den til å fornekte virkeligheten, blir virkeligheten borte for deg.  Virkeligheten kan ikke verdsettes delvis.

Det eksisterer mange helbredere som ikke helbreder seg selv. De har ikke flyttet fjell ved sin tro, for deres tro var ikke hel.  Hvis ikke helbrederen kan helbrede seg selv, kan han ikke tro at mirakler ikke har noen vanskelighetsgradering. Han har ikke lært at ethvert sinn som Gud har skapt, er like mye verdig til helbredelse,  fordi Gud har skapt det helt. Du blir ganske enkelt bedt om å gi ditt sinn tilbake til Gud slik han skapte det.  Magi sier alltid "noe spesielt" i den som helbreder - noe han tror han kan gi som gave til noen som ikke har det samme, Han kan tro gaven kommer fra Gud til ham, men det er helt tydelig at han ikke forstår Gud hvis han tror han har noe som andre mangler.

Vi må kjenne til hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, mellom kunnskap og oppfattelse.  Viten er sannhet under èn lov - kjærlighetens eller Guds lov.  Sannheten er uforanderlig, evig og utvetydig.  Den kan være uerkjent, men den kan ikke forandres.  Den gjelder for alt som Gud har skapt, og bare det Han har skapt er virkelig.  Den er hinsides læring, fordi den er hinsides tid og forløp.  Den har ingen motsetning, ingen begynnelse og ingen slutt, Den bare er.
Oppfattelsens verden, derimot, er en verden av tid, av forandring, av begynnelser og avslutninger.  Den er basert på tolkning, ikke fakta.  Den er en verden av fødsel og død - grunnlagt på overbevisningen om knapphet, tap, adskillelse og død.  Den er tillært snarere enn gitt, selektiv i hva som oppfattes som viktig, uberegnelig i sin måte å fungere på og unøyaktig i sine tolkninger.
Fra henholdsvis viten og oppfattelse utgår to klart forskjellige tankesystemer som står mot hverandre i alle henseender.  I kunnskapens rike eksisterer det ingen tanker adskilt fra Gud, fordi Gud og Hans Skaperverk deler èn vilje.  Oppfattelsens verden er derimot laget ut fra overbevisninger om motsetninger og adskilte viljer - i uavbrutt konflikt med hverandre og Gud.  Det som oppfattelsen ser og hører, synes å være virkelig fordi den bare tillater det å komme inn i bevisstheten som overensstemmer med ønskene til den som oppfatter.  Dette forårsaker en verden av illusjoner - en verden som trenger konstant forsvar nettopp fordi den ikke er virkelig.

Når du er fanget i oppfattelsens verden, er du fanget i en drøm.Du kan ikke unnslippe uten hjelp fordi alt dine sanser viser deg, vitner bare om virkeligheten av drømmen.

Gud har sørget for svaret, den eneste Veien ut, den sanne Hjelper.  Det er funksjonen til Hans Stemme, Hans Hellige Ånd, å danne en overgangsform mellom de to verdener.  Det er den Hellige Ånds mål å hjelpe oss til å unnslippe fra en drømmeverden ved å lære oss hvordan vi kan reversere vår tenking og avlære våre feil.  Tilgivelse er den Hellige Ånds sterke hjelpemiddel til å få tankereverseringer til å skje.




forts.

Mine parforhold

Siden mitt første forhold og ekteskap som varte i 27 år, har jeg hatt noen korte 1-4års parforhold. Med fellestrekk at de ender turbulent, brått og kvasst.
Hva skjer? Det ligger i min dømmekraft, i ukritiske ubevisste valg. Jeg lar meg bondefange, fange av vakre ord og fagre løfter. I stedet for å se det som er i dagen, lager jeg en illusjon om hvor fint det skal bli med denne personen. Det virker helt perfekt en stund, så lenge man er forelsket, men etterhvert kommer hverdagen og med den kommer virkeligheten. Mindre flatterende sider dukker opp. Det oppstår krangel, konflikter, misnøye og følelsesmessig vold.

I min natur ligger en dyp forankring i å ikke gi opp. Jeg har sloss for forholdene uansett hvor skrøpelige de har vært. Jeg har minimalisert meg selv, gått på akkord. Men det er min egen misnøye som har felt meg. Fokuset på partnerens "feil og mangler" ble større og større og jeg satt låst i negativitet. I min kamp for å redde forfold har jeg trodd på forandring. At vi kan bli en bedre utgave av oss selv, utvikle seg og vokse. Jeg har prøvd å reparere noe jeg egentlig ikke vil ha.
Jeg har blitt betatt av en illusjon om et annet menneske, hvem denne personen er, rettere sagt mitt bilde av denne personen. Illusjon er en drøm av ønsker og man våkner etterhvert av drømmen til det virkelige liv. Og alle forhåpninger man har hatt faller til jord. Skuffelse, frykt og savn blir hverdagen. Og jeg oppfatter partneren som årsak til disse negative følelsene. Likevel klamrer jeg meg til partneren. Jeg forveksler kjærlighet med egobinding og behov. Det oppstår krangel, konflikter, misnøye og følelsesmessig vold. Det blir et "kjærlighet/hat-forhold". Hvor "kjærligheten" avløses av heftige angrep, fiendtlige følelser eller manglende hengivenhet. Men man kan ikke elske sin partner i det ene øyeblikket for så å angripe ham/henne i det neste.
Sann kjærlighet har ingen motsetning. Den inneholder ikke noen form for savn. Når min "kjærlighet" har en motsetning, da er det ikke kjærlighet, men et sterkt egobehov for en mer fasttømret selvoppfatning, et behov som den andre kan imøtekomme rent midlertidig.

Å forstå sine handlinger, forstå sinnet, er veien til bevissthet om hvem vi ER. Og alle prøvelser vi er igjennom gjør oss sterkere om vi velger en innfallsvinkel i det å lære og vokse. Jeg sitter inne med informasjon om en skare menneskeskjebner jeg har følt på huden, hver og en har beriket meg på sin måte. Men la oss ikke henge oss opp i det negative andre gir oss, finn det positive. I hvert forhold er jeg sikker på det er mer positivt enn negativt, så hvorfor henge seg opp i minoriteten.
Jeg tror det er uheldig med mange forfold. Det fører til rotløshet og utrygghet. Man rives opp fra det ene miljøet etter det andre. Er man ikke godt forankret i seg selv, vil man fortsette lete etter noen som kan oppfylle oss i det uendelige.
Derfor er det viktigste forholdet jeg har, forholdet til meg selv. Og nå som jeg kjenner min svakhet; ønsket om at en annen skal gi meg oppmerksomhet, oppfylle mine ønsker, være den ene .... skal jeg være den ene for meg selv. Det ligger i min væren, det ligger i nået, jeg er min egen kraft og styrke. Jeg trenger ikke lenger en annen for å bli hel. Jeg trenger ingen til å oppfylle meg, jeg har alt dette i meg. Gleden over livet, det å være til, finnes i mitt indre. Ingen annen kan gi meg den følelsen, det er bare jeg som kan kjenne den. Essensen av den jeg er. Kilden til det guddommelige og livets overflod, kjærlighet og tilgivelse til det som ER, til alt og alle.
Når jeg slipper dette egoets avhengighet av en annen, egoets tanker, er jeg fri. Jeg er et storslått menneske i meg selv. Livet er ikke lenger mot meg, det er FOR MEG. Alle mine tankebaserte forestillinger om savn, frykt og skuffelse har ingen makt over meg. De er bare hva de er...ubevisste tanker. Jeg er ikke begrenset av noe som helst gammelt tankegods. Jeg velger mine tanker med omhu. Stadig får jeg ny innsikt og finner nye måter å betrakte verden på. Jeg vokser. Jeg setter meg selv og alle andre i livet mitt fri fra fortidens sår. De er frie og jeg er fri til å bevege oss inn i nye, strålende opplevelser.
Livsstrømmen flyter gjennom meg.
Jeg leter ikke etter mitt livs kjærlighet. Kommer den, så kommer den. Har man det godt og bra med seg selv, slutter man å lete. Jeg savner ingen, jeg frykter ingen og ingen skuffer meg.

Jeg godtar den gaven det er å være alene og ha tid for meg selv. Det er nå jeg føler meg hel som menneske og elsker det jeg ser i meg selv. Jeg har frihet til å være alt det jeg ønsker å være. Jeg er en sterk kvinne som bestemmer over mitt liv.

TANKENE- stemmen i hodet.

Tanker er "stemmen i hodet. Nesten alle av oss hører en stemme, eller flere stemmer, i hodet hele tiden: Nemlig den ufrivillige tankeprosessen som du ikke vet du har evne til å stoppe. De kontinuerlige monologene eller dialogene.
Du har sikkert en eller annen gang sett "gale" mennesker på gaten som går og snakker og mumler for seg selv. Egentlig er ikke dette så forskjellig fra det du og andre "normale mennesker gjør, bortsett fra at du ikke gjør det slik at det høres, Stemmen kommenterer, spekulerer, vurderer, fordømmer, sammenligner, klager, liker, misliker og så videre. Men stemmen er ikke nødvendigvis relevant i forhold til den situasjonen du befinner deg i for øyeblikket; den kan gjenkalle en nær eller fjern fortid, eller øve seg på,  eller forestille seg, mulige fremtidige situasjoner. Ofte forestiller den seg ting som går galt, eller som på en eller annen måte får et negativt utfall; nøkkelordet er bekymringer. Av og til blir dette lydsporet ledsaget av visuelle forestillinger eller "mentale filmer".

Selv om stemmen er relevant i forhold til  en foreliggende situasjon, vil den likevel tolke den som ett uttrykk for noe fortidig.  Det er fordi stemmen tilhører et kulturbestemt tankegods, som er et resultat av hele din fortidige historie i tillegg til en nedarvet kollektiv bevissthet.  Så du ser og vurderer altså nåtiden gjennom fortidens øyne, og får et helt forvrengt bilde av den. Ikke sjelden vil denne stemmen være din egen verste fiende. Mange går uopphørlig rundt med en slik plageånd i hodet, som angriper og straffer dem for all livgivende energi. Den er årsak til mye elendighet og ulykke, for ikke å snakke om sykdom.

Den eneste sanne form for frigjøring er å frigjøre seg fra sinnet. Begynn med å høre på stemmen i hodet ditt så ofte du kan. Vær oppmerksom på alle de gjentatte tankemønstrene, de gamle grammofonplatene som er blitt spilt inne i hodet ditt i årevis. Lytt til stemmen i hodet, vær der som et vitne til det som skjer her og nå.

Når du lytter til denne stemmen, så lytt uten å ta stilling. Verken vurder eller fordøm det du hører, for gjør du det, betyr det at den samme gamle stemmen er kommet tilbake gjennom bakdøren. Snart vil du oppdage følgende; Der er en stemme, og her er jeg samtidig som jeg lytter til den, og holder øye med den. Denne jeg er-erkjennelsen, dette uttrykket for din egen tilstedeværelse, er ingen tanke. Den stiger opp fra et sted hinsides sinnet,

En ny bevissthetsdimensjon kommer inn i bildet. Idet du lytter til tanken, vil du føle en bevisst tilstedeværelse - ditt dypere selv - bortenfor tanken. Da mister tanken sin kraft over deg og synker hen, fordi du ikke lenger fyller sinnet med energi gjennom å identifisere deg med det.  Dette er begynnelsen på slutten på ufrivillig, vanemessig tankevirksomhet og sinnsidentifisering.

Når en tanke begynner å falme bort, opplever du et opphør i den mentale strømmen - en pause som fylles av "ikke-sinn".  Til å begynne med vil pausene være korte, kanskje bare på noen få sekunder, men etterhvert vil de bli lengre. Når disse pausene inntreffer, vil du føle en slags ro og fred inni deg. Dette er begynnelsen på din naturlige tilstand av enhet med væren, en tilstand som vanligvis blir tilslørt av sinnet ditt. Med litt øvelse vil opplevelsen av stillhet og en indre fred bli stadig dypere.  Du vil også føle en finstemt utstråling av glede i dypet av deg selv: gleden over å være til.

Det dreier seg ikke her om en transelignende tilstand. Tvert i mot.  Det er ikke snakk om noe bevissthetstap. Hvis prisen for fred skulle bety en forringelse av bevisstnivået, og prisen for ro skulle innebære en mangel på vitalitet og årvåkenhet, ville det ikke være verdt det. I denne tilstanden av indre samling er du mye mer årvåken enn i den sinnsidentifiserte tilstanden. Du er tilstede fullt ut. Denne tilstanden øker også vibrasjonsfrekvensen i det energifeltet som gir liv til  den fysiske kroppen.

Etter hvert som du beveger deg dypere ned i dette området av "ikke-sinn", vil du oppleve en tilstand av ren bevissthet. I den tilstanden vil du føle din egen tilstedeværelse med en slik intensitet og glede at all tenkning, alle følelser og ditt fysiske legeme i likhet med den ytre  verden blir relativt uvesentlig i forhold til den. Den bringer deg bortenfor det du tidligere anså som "deg selv" Denne formen for tilstedeværelse er deg og samtidig ufattelig større enn deg

På min sedvanlige trimtur med sykkelen i dag fant jeg ut jeg ville stikke innom en kirkegård som ligger ved veien, sitte litt på kirketrappa og reflektere litt. Mens jeg kikket meg rundt bet jeg meg merke i inskripsjonene på gravstøttene.  Noen er med tittel:,  bankdirektør, ligningssjef, politiker, mestere i forskjellige yrkesgrupper osv..  Hvorfor er den  påskriften der?

Det illustrerer så godt dette med å identifisere seg med den ytre verden.   Hvordan mange tror de er hevet over andre ved å fremstille og fremheve sin ytre vellykkethet,  og noen til og med etter livet er slutt. Om det er avdøde selv før sin død eller familien i etterkant,  som ønsket den fremhevelsen er likegyldig . Noen ønsket den.  Men for Gud og døden spiller det ingen rolle hva slags tittel vi har hatt. Det er forvaltningen av vårt indre det skal stås til ansvar for.   Vi kan ikke gjemme oss for Gud bak gull og glitter, han ser inni vårt hjerte. Og bankdirektøren står like naken foran sin Skaper som alle andre.   Så hvorfor denne fremhevelsen på gravstøtten? 

Det kunne like gjerne stått skrevet uføretrygdet, tigger, gatefeier eller vaskekone.  Det forteller meg like lite om mennesket bak tittelen som ved bankdirektøren og hans ytre fasade.  På en kirkegård, 7 fot  under jorda, er vi alle det samme.  

Hva vil det si å være? Væren er det evige, alltid tilstedeværende ene liv hinsides myriader av livsformer som er gjenstand for fødsel og død. Imidlertid befinner ikke det værende seg bare bortenfor, men dypt inn i enhver form som dens innerste usynlige og uforgjengelige essens. Det betyr at det er tilgjengelig for deg nå som ditt dypeste selv,din sanne natur. Men ikke prøv å fatte det værende med tankene dine. Ikke prøvå forstå det. Du kan bare kjenne væren når sinnet er i fullkommen ro. Når du er tilstede. når oppmerksomheten din er hundre prosent rettet mot øyeblikket, kan du føle væren, men det kan aldri la seg forstå rent intellektuelt. Det å nå tilbake til en enhetlig bevissthet om væren, og å forbli i den tilstanden av "følelse"-forståelsen, er det opplysning dreier seg om..

I denne tilstanden finnes min guddommelighet, her ligger sannheten om hvem jeg er og skaperens verk. 


Ordet Gud har ikke lenger noen mening, etter tusener av år med misbruk. Det skal brukes med forsiktighet. Fordi, mennesker som ikke engang har fått så mye som et glimt av det hellige, av den uendeligheten som ligger bak dette ordet, de bruker det med stor overbevisning, som om de skulle vite hva de benekter. Ut av et slik misbruk springer absurde trosretninger, påstander og egoistiske vrangforestillinger, slik som "Min eller vår gud er den eneste sanne gud, og din eller deres  gud er falsk..

Ordet gud er blitt et lukket begrep. I samme øyeblikk som ordet uttales skapes et sinnbilde, kanskje ikke lenger av en gammel mann med hvitt skjegg, men en åndelig fremstilling av noen eller noe som finnes utenfor deg selv.
Verken ordet gud, væren eller et hvilket som helst annet ord kan definere eller forklare den uutsigelige realiteten bak ordet, så det eneste viktige spørsmålet er hvorvidt ordet er en hjelp eller et hinder, når det gjelder å sette deg i stand til å oppleve det som ordet peker mot. Peker det bortenfor seg selv mot en transcendental virkelighet, eller blir det lite annet enn en idè inni hodet ditt som du tror på  -et tankemessig avgudsbilde?

Ordet væren forklarer ingenting, men det gjør ikke gud heller. Imidlertid har væren den fordelen at det er et åpent begrep. Det forminsker ikke det uendelig usynlige til en endelig idè. . Der er umulig å lage et sinnbilde av det. Ingen kan gjøre krav på et eksklusivt eierforhold til væren. Det utgjør essensen av deg selv, og er straks tilgjengelig for deg som følelsen av din egen tilstedeværelse, oppfattelsen av at jeg er i motsetning til de at jeg er det eller det. Så derfor er det bare et lite steg fra ordet væren til opplevelsen av væren.

Hva hindrer oss for å oppleve denne formen for virkelighet?
Det at du identifiserer deg med ditt eget sinn, noe som fører til vanemessig tenkning. At vi så og si aldri er i stand til å ta en pause i tankevirksomheten, er en enorm ulempe, men vi skjønner det ikke fordi nesten alle er ofre for det - og derfor blir det regnet som mormalt.  Denne uopphørlige mentale støyen hindrer deg i å finne det landskapet av indre stillhet som er ett med væren. Den skaper også et falskt selv skapt av bevisstheten som kaster skygge av frykt og lidelse.
Tenkning er ikke væren og identitet er ikke tenkning.
De vanemessige tenkerne, det vil si nesten alle mennesker, lever i en tilstand av åpenbar atskilthet i en vanvittig komplisert verden av evige problemer og konflikter, en verden som reflekterer en sammenhengende oppstykking av sinnet. Åndelig opplysning er en tilstand av noe helhetsmessig, der man er "i ett med" og derfor har indre fred. Man er i ett med livet i dets manifisterte aspekt, verden, og likeledes med ens dypeste selv og urmanifisterte liv - i ett med væren.

Identifiserer du deg utelukkende med intellektet ditt, skaper det en ugjennomsiktig skjerm av begreper, merkelapper, bilder, ord, vurderinger og definisjoner som kommer mellom deg og  selvet ditt, mellom deg og Gud. Det er denne tankeskjærmen som skaper illusjon om atskilthet, illusjonen av at det er deg på på den ene siden, og noe "annet" på den andre siden. Da glemmer du det grunnleggende faktum at du under det planet som utgjøres av fysisk fremtreden og separate former, er ett med alt som er.

Når vi erkjenner at vi skaper vår egen lidelse, kan vi frigjøre oss fra smerte, frykt og nevroser. 

Jeg er skaperen av mitt liv, hvem jeg er, i mitt sinn.

 Jeg ER ikke klærne jeg har på meg, møblene jeg har rundt meg, bilmerket jeg kjører.  De er bare der for å gi meg selv og deg en ytre oppfatning av den jeg vil du skal se meg som.  Hadde jeg bodd på et sted, utenfor den siviliserte verden,  ville jeg ikke hatt trang til å imponere deg, hevde meg over deg, føle meg bedre enn deg.....alle disse tankene ville ikke vært der da. Så hvor kommer de fra?  Alle disse egosentriske tankene?  De var ikke der da jeg ble født, de kom ikke før år etterpå. Før de kom, handlet jeg bevisst. Skrek når jeg var sulten, lo når jeg var glad...alt var spontant uten tankens makt.
Når omveltingen skjedde og egoets tanker begynte å ta form?  Når jeg ble "jeg", og  "mitt"  og "mine". Og tanken om at dette er mitt fikk frem såre følelser hvis f.eks. en dukke ble tatt fra meg. Jeg hadde flere dukker og andre leker , men betydningen av at det er "mitt" skapte en negativ følelse når noe ble fratatt meg.  Jeg ble introdusert for eiertrang og egoet.
Stemmen i hodet, som kalles tanker, denne evige strømmen av setninger...som alltid er der, som skaper frykt og begjær, er de meg og den jeg er?  Hvor kommer de ifra? 

Jeg tror på Gud, Jesus og oppstandelsen. Gud har skapt meg i sitt bilde, hvorfor er jeg ikke da fullkommen? Jeg forstår den delen med Adam, Eva og eplet ..at mennesket er  syndig. Men hvilken del av oss er denne synden?  Hva gjør at vi utfører handlinger og ord.  Hvorfor gjør mennesket hverandre til fiender,  føler  seg overlegne hverandre,; bedre enn, større enn, finere enn...

Vi er ikke hverandres fiender, vi er brødre og søstre skapt av den samme Gud.  Vi er ikke "meg"..vi er oss.  Med samme fysiske form,  det samme eksistensbehov mellom vugge og grav.  Så hvordan kan vi opptre så forskjellig, hvordan kan vi la fiendtlighet, ondskap, vold og krig forpeste oss selv og vår egen klode?
Svaret er, Vi er skapt fullkomne, men  faller for synden.  Mennesket misbruker hva Gud har gitt oss; vår frie vilje.  Og de aller fleste bruker sin frie vilje for å underbygge et selv; "meg selv". Vi er først og fremst vår egen gud....meg, mitt og mine.   Og desto mer overflod og velstand i samfunnet, desto mer" meg, mitt og mine", har vi å forsvare.   Vi jager rundt i en evig runddans etter mer, større og finere. For så ulykkelig og "fattige i oss selv" er vi mennesker at vi tror gleden  oppleves gjennom den ytre verden,  At den kan kjøpes, oppleves eller  i krav om at det er andre som skal gi oss glede. 

Når vi forstår at alle disse tingene kun er illusjoner om glede, at  verdslige gleder er kortvarige og stadig må fylles på med mer,  da begynner vi å våkne. Noe mangler hele tiden, i vårt indre.

Vi lever i en tid av opplysthet,
Og vi begynner å søke vårt indre.  Vi oppsøker åndelige læremestre, vi betaler i dyre dommer for englekurs, oppvåkningskurs, healingkurs, finn deg selv-kurs, reiki kurs osv.  Vi fortsetter lete i det ytre for å finne vårt indre for vi er ikke bevisst vi allerede har det vi søker.  Ubevissthetens slør ligger fortsatt over oss.  Vi ønsker frelse, "redd meg",  "befri meg" og venter den vil komme engang i fremtiden....på den ene eller andre måten, alt etter hva vi  tror på..

Men hva er da meningen med livet? Vente på noe som skal skje i fremtiden?  Fremtiden er kun en illusjon. Det eneste vi har er nået, ikke fortiden og ikke fremtiden. Vi kan ikke være noe annet enn akkurat nå, nået er den jeg er. Det eneste stedet jeg kan oppleve livets strøm. Akseptere det tilstedeværende øyeblikket reservasjonsløst og uten betingelser. Det betyr at man kvitter seg med indre motstand mot det som er. Ingen motstand innebærer at man via mentale vurderinger og følelsesmessig negativitet sier "nei" til det værende. En aksept av det som er, frigjør deg fra en identifisering med sinnet, og vil derfor gjenforene deg med væren. Overgivelse til nået er et rent indre fenomon. Det betyr ikke at du ikke kan handle og forandre situasjonen på det ytre plan. I det hele tatt er det ikke den aktuelle situasjonen du trenger å akseptere når du overgir deg, bare den bitte lille delen av den som kalles nået.  Så min frelse finnes i øyeblikket, i min bevissthet. Bevisstheten om hvem jeg er, mitt innerste selv som ligger bakenfor alle tanker. Ingen åndelig læremester eller religion kan finne den for meg eller vise meg veien, jeg må finne den selv. Veien forbi mitt egos tanker.

Den nye åndeligheten, forvandlingen av bevisstheten, oppstår i stor grad utenfor de eksisterende, institusjonaliserte religionenes struktur. Det har alltid eksistert lommer av åndelighet selv i tankedominerte religioner, En storstilt åpning av åndeligheten utenfor de religiøse strukturerene er en helt ny utvikling.  Vi skjønner at graden av "åndelighet," ikke har noe med med hva man tror å gjøre, den avhenger helt og fullt av ens bevissthetstilstand. Dette avgjør i sin tur hvordan man opptrer i verden og samhandler med andre.
De som ikke er i stand til å se bortenfor form,synker enda lenger ned i sine overbevisninger, det vil si sitt sinn. Vi er ikke bare vitne til en hittil ukjent tilstrømning av bevissthet nå, men også en forskansning og intensivering av egoet. Noen kirker, sekter, kulturer eller religiøse bevegelser er i bunn og grunn kollektive egoenheter, like urokkelig identifisert med sine mentale posisjoner som tilhengere av en hvilken som helst politisk ideologi som ikke tillater noen alternativ tolkning av virekeligjheten.

Den omfattende blomstring av den menneskelige bevisstheten har ikke funnet sted før nå da den tidligere ikke har vært tvingende nødvendig.  Det som kommer nå, er ikke et nytt trossystem, en ny religion, åndelig ideologi eller mytologi.  Forandreingen går dyperer enn inneholdet i ditt eget sinn, dypere enn tankene dine. Innerst inne i den nye bevisstheten, ligger en overskridelse av tanken, vår evne til å heve oss over tanken, til å bli klar over en dimensjon i deg selv i deg selv som er uendelig mye større enn tanken, Da utleder du ikke lenger din identitet, din fornemmelse av hvem du er , fra den ustoppelige tankeflommen som du  i den gamle bevisstheten trodde du  var ""du selv. Frigjøring  og frelse ligger i å forstå at "stemmen i hodet mitt" ikke er den jeg er. Hvem er jeg da? Den som forstår det. Du er den bevisstheten som kommer før tanken, rommet der tanken - eller følelsen eller sanseoppfatningen.

Filosof Jean-Paul Sartre var kanskje den første som forsto at vi ikke er tanken. Filosofen Descartes, som levde på sekstenhundretallet og ansett som grunnleggeren av den moderne filosofi, gav uttrykk for den første feiltagelsen med sin berømte grunnsetning "jeg tenker", "derfor er jeg". Det var dette svaret han fant på spørsmålet  "Er det noe jeg kan vite helt sikkert." Han skjønte at det var hevet over tvil at han tenkte hele tiden, og derfor satte han likhetstegn mellom å tenke og å være, det vil si identitet - jeg er. I stedet for den endelige sannhet hadde han funnet roten til egoet, men det visste han ikke. Det tok nesten tre hundre år før Sartre så noe i den uttalelsen som både  Descartes og alle andre hadde oversett. Han gransket  uttalelsen "jeg tenker, derfor er jeg " svært nøye og ble plutselig klar over at "Den bevisstheten som sier "jeg er" er ikke den samme bevisstheten som tenker". for å bruke hans egne ord. Hva mente han med det? Når du er klar over at du tenker, er ikke den bevisstheten en del av tenkingen. Det er en annen bevissthetsdimensjon. Og det er den bevisstheten som sier " jeg er " Hvis det bare fantes tanker i oss, ville vi ikke engang visst at vi tenker. Vi ville vært lik drømmere som ikke vet at de drømmer. Vi ville ha identifisert oss med hver tanke slik drømmeren gjør med hvert bilde i drømmen.  Mange mennesker lever fortsatt på denne måten, som søvngjengere, fanget i de gamle tankesettene som ikke fungerer, og som uopphørlig gjenskaper den samme marerittaktige virkeligheten.

Menneskehetens funksjonsfeil: Egoet.
For å forstå våre tanker, hvor de kommer fra og hvordan vi skaper de, må vi vite om funksjonen i vårt sinn..
Hvorfor de fleste tanker er egosentrerte.   Bare ved å skrive det ordet, kjenner jeg snevet av motvilje. Få av oss vil innrømme vårt ego, vi vil alltid bruke det til angrep eller forsvar av oss selv.  Jeg hadde ikke skrevet alle disse ordene om jeg ikke så min egen egoisme. Jeg innrømmer den, men jeg ønsker den ikke.  Det er en side ved meg som ikke er forenelig med guddommelighet. Det er en side som skiller meg fra Gud. Fra Jesus. Fra andre mennesker.  Hvor mye jeg prøver å tro, er det ikke nok, Jeg kan ikke tro på det gode og selv handle motsatt av den.  Da mister jeg kontakten med mitt innerste.

Vårt egoe skiller meg, deg og de aller fleste fra Gud.  Det skaper atskilthet oss mennesker i mellom, det stenger noen ute og inkluderer andre etter vårt behov.  Vi velter oss i vår egoisme, i grådighet og begjær, krav og klaging.

Jeg ønsker en bedre jord, jeg ønsker vi mennesker skal verdsette og respektere hverandre  for den vi er, ikke hva vi kan eller gjør.  Jeg ønsker å være fri til å kunne elske min neste som meg selv, fri til  å gjøre mot andre det jeg ønsker andre skal gjøre mot meg,  Jeg ønsker å være fri til å vise all kjærlighet og glede som bor i meg.   Jeg ønsker å bli fri fra tanken om egen vinning, behovet for makt og begjær.  Jeg ønsker å fri meg fra illusjonen om hvem jeg, og andre,  ser meg som i den ytre verden.

Skal jeg finne min indre rikdom ,  må jeg erkjenne mitt ego og alle egosentriske tanker.
Det er ikke et offer å tilsidesette egoet, det er som å åpne en presang  og under papiret  finne en vakker gave. Noe du alltid har ønsket deg.

Desto mer jeg blir klar over og erkjenner tankene for hva de er, desto nærmere kommer jeg roen og freden i meg og gleden over å være.   Jeg kunne ha vridd meg i selvmedlidenhet i disse dager, blakk, barnløs, ufør og nylig singel som jeg er. Jeg kunne sikkert funnet mange grunner til å velte meg i  selvmedlidenhet eller nevroser.  Men; Jeg velger å  sende disse tankene fra et ego som bare gir smerte, som ikke er meg,  dit pepper`n gror (ber om at de aldri råker noen).  Bakenfor tankene føler jeg en sterk glede bare ved å være til,  min ekte væren, denne fantastiske gleden av livets strøm. Jeg er i en prosess hvor tankevirksomhet og bevissthet skiller lag. Jeg går meg ikke vill i tankene mine, jeg er bevisstheten bak dem.  Tankevirksomheten slutter å være en egennyttig aktivitet som tar meg i besittelse og styrer livet mitt. Bevissthet overtar tankene. I stedet for å styre livet mitt blir tankene bevissthetens tjener. . den universelle intelligensen- som er nærvær.  Uansett mitt ytre ståsted har jeg ikke noe ønske om være i noen andres sko. Jeg besitter den største rikdom av alt:  GLEDEN OVER LIVET SOM STRØMMER I MEG. Det  gjør meg takknemlig og tilfreds for det jeg allerede har og slik det er.  Og når jeg smiler og sier ja til livet, smiler livet tilbake til meg. 

Som lignelsen sier:  En tigger hadde sittet ved veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren. "Jeg har ingenting å gi deg", sa den fremmede. Så spurte han "Hva er det du sitter på?". "Ingenting " svarte tiggeren "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske" "Har du noengang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei" sa tiggeren "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der". "Ta en kikk" insisterte den fremmede.Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden av å være til, og den urokkelige freden den bringer med seg,er tiggere, selv om de lever i  materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

"Salige er de som er fattige i seg selv" sa Jesus, "for himmelriket er deres". Hva betyr fattige i seg selv?  Ingen indre bagasje, ingen identifikasjoner - ikke med ting og ingen mentale fornemmelse av selv i seg. Og hva er "himmelriket"?.  Den enkle, men dype gleden ved å være som er der når man gir slipp på identifikasjonene og dermed blir fattig i seg selv.  Og himmelriket er på jord hvis du med Jesus ord forstår budskapet.  I gleden over å være til.  Nærheten til  naturen og stillheten vi kom fra.



 

                            fortsettelse vil følge

.

Siste dagen før åpning av BIA-butikken vår i Våler og hektiske timer står foran oss. Mye skal på plass, organiseres og fordeles.  Blir en laaang dag med mange utfordringer men oppi alt er det moro, gøy og spennende. Så full fart:-))

Mange mennesker sier mye i dag..på vegne av seg selv, sin tro, oppfatning  eller Gud,  i forhold til åndelig bevissthet og en ny jord.  Det er mange grupper rundt omkring som kollektivt styrker enkeltindividets tro.  Men vi skal ikke blindt tro på og følge en annens sannhet da vi lett kan tilsidesette vår egen integritet og egen evne til vurdering.  

Det vises mange veier til den fulle sannhet...det er nå vi skal følge vårt hjerte og finne lyset som skinner i oss alle.  Din sannhet er kanskje ikke helt den samme som min...men vi vil ha det samme mål. En ny verden, en bedre klode..en åndelig tilstand, .   Det er i vår tid det gjelder, vi er gitt opplysthet og rundt omkring våkner fler og fler. 

Det er hvordan en ny dimensjon vil bli til det er forskjellige meninger om...hvilken oppgave og plan universet har for menneskeheten.  Blir det gjennom naturkatastrofer,verdenskrig,  syndeflod og utrensking, besøk fra andre planeter osv....Det er mange teorier, mennesket spår men det er Gud som rår.  Og som skapt i Hans bilde vil hver og èn av oss finne vårt svar i lyset som skinner i alle. 

Vi har alle våre åndelige hjelpere som er hos oss og med oss,   Jeg har fått hjelp til å få kjennskap til mine.... En gammel, autoritær mann. en liten eldre dame og en indianer på min skulder.  
                                     Indianske bønner

Morgenbønn
Jeg takker Deg for enda en dag. Jeg ber Deg, gi meg styrke til å gå med verdighet denne dagen, slik at jeg kan legge meg i kveld uten skam.
Aftenbønn
Ved slutten av hver dag skal du snu deg mot vest og si:
Takk for alt som skjedde i dag, så vel det gode som det onde.
For følelsesmessig, fysisk og mental helse:
Legg deg med navlen mot jorden, og hodet mot nord, og si:
Bestemor jord, vær så snill, send din helbredende energi gjennom denne kroppen og få den i likevekt.

Bestefar sol, Du kommer hver dag for å oppløse mørket. På samme måte ber jeg Deg, spre ditt Lys slik at jeg kan se hvordan jeg skal ta mitt neste skritt.

 "På tross av alle de vanvittige gjerninger som blir utført i religionens navn skinner fortsatt den sannhet de peker på gjennom i religionens kjerne. Den skinner fortsatt om enn svakt, gjennom lag på lag med forvrengning.  Mange er klar over forskjellen mellom åndelighet og religion. De skjønner at det å ha et trossystem...et sett med tanker som man anser å være den absolutte sannhet, ikke gjør en person åndelig uansett hva disse overbevisningene går ut på. Faktum er at jo mer man gjør sine tanker(overbevisninger) til sin identitet, jo mer avskåret blir man fra den åndelige dimensjonen inni seg.

Den nye åndeligheten, forvandlingen av bevisstheten, oppstår i stor grad utenfor de eksisterende, institusjonsaliserte religionenes strukturer. En storslått åpning av åndeligheten utenfor de religiøse strukturer er en helt ny utvikling. En ny himmel er fremveksten av en forvandlet mennesklig bevissthetog en ny jord er avspeilingen av denne i det fysiske riket.Siden menneskenes liv og bevissthet i sitt innerste vesen er ett med planetens liv, vil det være uungålig at det forekommer samtidige geografiske og klimatiske naturomveltinger mange steder på planeten og noen ser vi allerede.

Under den overflaten vi ser, er ikke alt bare forbundet med alt annet, men også med kilden til alt liv som det springer ut av. Når man ikke dekker til verden med ord og merkelapper, får man tilbake sansen for det mirakuløse i sitt liv, en sans som gikk tapt for lenge siden..da mennesket ble besatt av tanken i stedet for å bruke den. Slik det var før alle ord, tanker, mentale merkelapper og bilder. Selvfølgelig må vi bruke tanker og ord, men ikke bli innesperret i dem. Ord reduserer virkeligheten til noe menneskesinnet kan fatte, og det er ikke stort. Språket består av noen få grunnleggende  lyder som lages av stemmebåndet, vokaler ok konsonanter. Tror du kombinasjonen av slike grunnleggende lyder noengang kan forklare hvem du er, eller det endelige formålet med universet, eller bare hva et tre eller en stein er innerst inne?
Ordet "jeg" uttrykker den største feilen og den dypeste sannheten, avhengig av hvordan det nyttes. I vanlig bruk er det ikke bare et av de met brukte ordene i språket (sammen med de beslektede ordene "meg, mitt, min, mine og meg selv), men det er også et av de mest villedende.
I vanlig dagligdags bruk uttrykker "jeg" den opphavelige feilen, en feiloppfatning av hvem du er, en illusorisk fornemmelse av identiet.  Det er dette som er egoet. Det er denne illusoriske fornemmelsen av selv Albert Einstein henviste til som en "optisk illusjon om bevissthet".
Dette illusoriske selvet blir så grunnlaget for alle videre tolkninger, eller snarere feiltolkninger, av virkeligheten, alle tankeprossesser, samhandlinger og forhold. Virkeligheten din blir en avspeiling av den opprinnelige illusjonen.
For å oppleve sitt eget, sanne jeg og en ny dybde i livet må vi frigjøre vår fornemmelse av
jeg, av væren, fra alle tingene det er blitt blandet sammen med."

Definisjon av egoet
En av de mest grunnleggende tankestrukturene egoet skapes på er identifikasjon, en av de mest grunnleggende identifikasjonsnivåene er med ting. Leken min, bilen min, huset mitt, klærne mine osv.....Prøver å finne meg selv i ting, men klarer det aldri helt og det ender med at jeg mister meg selv i dem. Det er egoets skjebne. Hva slags ting man identifiserer seg med varierer fra person til person avhengig av alder, kjønn, inntekt, sosial status, mote, kulturen rundt. osv.
Det man identifiserer seg med, har alt med innhold å gjøre, mens den ubevisste trangen til å identifisere seg er strukturell. En av den mest grunnleggende måten det egosentriske sinnet opererer på.
Det som holder forbrukersamfunnet igang er at det ikke fungerer å prøve å finne seg selv gjennom ting. Egoets tilfredsstillelese er kortvarig og du må fortsette å lete etter mer fortsette å kjøpe, fortsette å forbruke.
Ting er nødvendig og uungåelig del av våre liv i denne fysiske dimensjonen overflateselvet vårt bor i. Vi trenger tak over hodet, klær, møbler, verktøy, transport. Vi kan også ha ting i livet som vi verdsetter fordi de er vakre eller har en iboende kvalitet.  Men vi kan egentlig ikke respektere ting hvis vi bruker dem som et middel til å forsterke oss selv, det vil si prøve å finne oss selv gjennom dem...det er nettopp dette egoet gjør.
Egoidentifisering med ting skaper bånd til ting og sykelig opptatthet av ting, noe som igjen skaper vårt forbrukersamfunn og våre økonomiske strukturer der den eneste målestokken for fremskritt alltid er mer.
Den ukontrollerte streben etter mer, etter endeløs vekst, er en funksjonsfeil og en sykdom.
Det er den samme funksjonsfeilen man finner i kreftcellen, hvis eneste mål er å formere seg, uten å være klar over at den forårsaker sin egen ødeleggelse ved å ødelegge den organismen den er en del av.

Når man ikke lenger kan føle det livet man er, er man tilbøyelig til å fylle livet med ting.
Gleden av å være kan først føles når du kommer ut av hodet ditt. Være må føles. den kan ikke tenkes. Egoet vet ikke om den, for egoet består av tanker.
Alt det egoet søker og knytter seg til, er erstatning for en væren det ikke kan føle.
Vi blir egentlig aldri knyttet til en ting, men til en tanke som har "jeg", "meg eller mitt" i seg.
Hver gang vi aksepterer et tap av ting fullt ut, går vi bortenfor egoet, og den vi er. vårt "jeg er" som er selve bevisstheten, dukker frem. Hvis du anser egoet for å være ditt personlige problem er det bare mer ego.

Hva betyr det egentlig å eie noe, å gjøre noe til mitt?
Mange mennesker forstår først på dødsleiet, da alt det ytre faller bort at INGEN TING noen gang hadde noe med hvem de er å gjøre. Når døden  nærmer segblir hele forestillingen om eierskap til sist avslørt som meningsløst. I livets siste øyeblikk skjønner de også at det de egentlig lette etter, mens de hele tiden var på søken etter en mer fullstendig følelse av selv...var sin væren og at det alltid hadde vært der. Det hadde bare ligget skjult bak deres identifikasjon med tingen..
"Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres". Fattige i seg selv er ingen indre bagasje, ingen identifikasjoner. Ikke med ting og ikke med noen mentale forestillinger som har en fornemmelse i seg selv.

Et av egoets fremste tankemønstre...det å vise at en selv har rett og andre tar feil ..også en av underbevissthetens hovedformer. Egoets innhold kan forandre seg, tankestrukturen som holder det i live, forandrer seg ikke.

De fysiske behovene for mat, vann, tak over hodet, klær og nødvendige bekvemligheter kunne lett dekkes for alle mennesker på planeten hvis det ikke hadde vært for den skjeve ressursfordelingen som skyldes det  vanvittige og glupske behovet for mer, egoets grådighet. Det kommer kollektivt til uttrykk i verdens økonomiske strukturer, bla. de enorme aksjeselakapene som er egosentriske enheter som konkurrerer med hverandre om mer. Deres eneste blinde målsetting er mer fortjeneste og forfølger dette målet med skruppelløshet.  Naturen, dyr, mennesker, deres egne ansatte som ikke er annet enn siffer i et årsregnskap,  livløse gjenstander som skal brukes og deretter kastes.

Tankeformene"meg, mitt, mer enn, jeg vil ha, jeg trenger, jeg må ha og ikke nok" har ikke noe med innhold å gjøre men med egoets struktur...Innholdet er uskiftbart.

Jeg temmer mitt eget ego som et beste for meg selv og en bedre jord.  Egoet er mine tanker, det er de jeg jobber med. Når de formene jeg har identifisert meg med bryter sammen vil mitt ego også bryte sammen..siden egoet er identifikasjon med form. Da vil min ånd bli frigjort fra sin innesperring i materie. Min essensielle identitet er formløs...en væren som kom før alle former, alle identifikasjoner. Den endelige sannheten om hvem jeg er..ikke jeg er ditt eller datt..men jeg ER.

I dag var det atter bilde i avisa...en stolt jeger med sin fot på dyret han har skutt, denne gang et villsvin.  Og jeg undres..hva er det å være stolt over...et dyr som blir fulgt,jaktet på i sitt terreng, ofte med lokkemidler eller sporhunder, i sin naturlige omgivelse. Hva er så prektig ved å ta dyrs liv. Blir de større og mektigere menn?...Ja..i sitt eget ego. Et ego som sier "hei..seee på meg, se hvilken bragd jeg har gjort, se hva jeg kan".  Og soler seg i glansen av alle som vil se og kommentere og et bilde i avisen er toppen av kaka.  Det er makabert og motbydelig.  De er ikke menn..de er små gutter som prøver å vise seg store.Et vesen som finner glede og sport i å drepe dyr ....har det hjerte???

Å skyve fra seg sitt ansvar.
Tiden vi lever i gjør at mange fraskriver seg sitt ansvar...ansvaret vi ha for oss selv og omgivelsene...  Vi handler på tvers av bedre viten for å nære vårt ego...  tilfredsstille oss selv  ...
Det kollektive egoet råder vårt samfunn og intet vil forandre seg før mennesket er seg sitt ansvar bevisst.  Ikke bare se sin egen snevre verden, men helheten. Tidene vil alltid utfordre oss på den ene eller andre måten for det er mennesket selv som råder....men vår naturlige sans for hva som er rett og hva som er galt ligger i vår frie vilje.

For å illustrere et eksempel .....
Alle vet viktigheten av et riktig kosthold. Vitaminer og mineraler. Vi skal spise fullkorn, frukt, bær, nøtter, grønnsaker, kjøtt og fisk. Det finnes ingen som kan ha unnlatt å få med seg det.  Men rundt omkring sitter det foreldre og forer sine barn med cola og pizza, godteri og potetgull, is og kaker... ..for ikke å nevne all denne lettvintmiddagen.  Dagens barn og unge får ikke i seg nok vitaminer og mineraler.  De blir sløve og trege av feil kosthold og kommer til å dra på seg sykdommer etterhvert som diabetes, fedme, hjerte/kar sykdommer, muskel/skjelletskader osv.  Foreldre sitter medvirkende og med åpne øyne og ser sine barn spise på seg treghet  og sykdommer.....og skylder på tiden vi lever i...sånn er det bare....Om tilgangen til alle disse usunne matvarer er stor så er det opp til oss å velge den sunne delen.... uavhengig av tiden vi lever i og hva som tilbys. Det er snakk om å ta ansvar og ikke skyve virkeligheten til side. Vi blir det vi spiser.  Foreldre  ønsker vel sitt barn en god helse og et langt liv .....?? Da må det handles og ikke bare flyte med.        
Denne ansvarsfraskrivelsen  beregner helsevesenet vil  føre til en storm av ernæringssykdommer om 10-20 år da resultatene av dagens levesett vil komme til syne. i"denne vår opplyste tid" 
..Et annet dilemma er hvor  pengene til slutt skal komme fra hvis store deler av neste generasjon er arbeidsudyktige..... 

Denne  sannheten sammenligner jeg med sannheten i troen...vi vet hva som er riktig men handler  etter vårt behag. Troen og næringen kroppen trenger er den samme i dag...som for 2000 år siden. De grunnleggende elementer er der og vil alltid være der. 

Min åndelige bevissthet

Som en del av min åndelighet har jeg et sterkt ønske om å spre budskapet, få mennesker til å våkne opp av dvalen....de som ikke allerede er opplyste. Få mennesker til å stoppe opp litt, se verden omkring seg med litt andre øyne og gå inn i seg selv ...bortenfor all gjøren og finne sitt væren. Jeg skal ikke lære eller predikere for noen, det er ikke min oppgave å frelse verden. Men jeg kan bidra til en bedre jord gjennom min  egen opplysthet og virke. Veien til opplysthet har mange fastgrodde hindre... fastgrodde vaner, forvrengte og feilaktige tolkninger. Men alle brikker kommer på plass etterhvert som man går mot det skinnende lyset.  

Veien underveis møtes av mange hindringer men vi forsaker aldri noe vi ikke kan forstå.  Og vit at vi blir belønnet i vår sannhet og vi aldri vil mangle noe. Alle våre gode gjerninger, som de dårlige, slår tilbake på oss.

Det er kun i vårt indre uselviske hjerte, i nestekjærlighet vi finner den sanne vei.  Jeg tror ikke ufoer, marsboere, avdøde ånder, renselse, avlat eller annet,  enn vi selv,hvert individ, kan bli en del av den åndelige verden uten å kjenne sin egen livskjerne og leve deretter. Vi skal ikke frelses av et ytre , vi skal finne frelse i oss selv. 

Er det nå så at frelse må søkes utenfra,  forskes på, støtte seg på eller vente på.......ja da faller grunnlaget på troen om sitt lys og kjærlighet noen hakk.  Man trenger ikke søke og lete videre i det som allerede er. Da har man heller ikke skjønt at livet er akkurat nå, at muligheten til sannhet og frelse ligger i øyeblikket og ikke i marsboere, små grønne menn eller andre som skla "redde oss". Øyeblikket er det vi har.  Vi trenger ikke reddes for vi har all verdens mulighet til å redde oss selv.  Å vente på en redning er som å gi fra seg endel av sitt ansvar....ansvaret her og nå. 

Den "redning" som finnes i dag, i våre klarsynte, selvhjelps-hjelpere, healere osv.er blitt til en industri med økonomisk vinning som drivkraft.  Hvor ligger nestekjærligheten som alle snakker om?  Er det lommeboka som skal bestemme graden av frelse og opplysthet for den søkende?  Det er ikke snakk om småpenger her, det kreves timepriser som langt overgår den vanlige manns timelønn.   Jeg kan ikke og vil ikke tro at Gud, Guds vilje, gjennom sine utvalgte  på jord, har ment å sette stengsler og økonomiske rangeringer av de søkende.  

Som Vis-Knut på 1800-tallet sa:"E`ha`fått gava for ingenting og e`gje`ho bort for ingenting".  Det samme gjaldt for Marcello Haugen og Snåsa-mannen.  Søk ikke bare i disse menns energier og gjerninger..les deres skrevne ord hvori sannheten ligger. 



Det gode med alle disse åndelige bevisstheter av forskjellige karakterer er at det skaper en kollektiv oppvåkning til at menneskeheten, de som har latt seg styre av det ytre materielle, makt og posisjon,  blir sitt indre mer bevisst. 
Det tales mye og den økonomiske vinsten blandt åndelige utøvere er stor. Så gjenstår å se om frelse kan kjøpes for penger, med redning fra universet....eller, som jeg tror, finne frelse i seg selv.



 

Rundt omkring er det mange lysarbeidere som jobber med  å bringe opplysthet til menneskeheten, de er våre veivisere . Gjennom sitt budskap, kanalisering, healing osv.  Mange  venter  en 5. dimensjon, en nær forestående kollektiv oppvåkning. Vi går inn i en åndelig dimensjon. Og mange tror dette vil skje i 2012, bl.a. fordi Mayakalenderen stopper i 2012.  Når den nye bevisstheten bryter frem, kommer enkelte mennesker til å føle seg kallet til å danne grupper som avspeiler den opplyste bevisstheten. Disse gruppene kommer ikke til å bli kollektive egoer. De får ikke noe behov for å definere sin identitet gjennom den. De søker ikke lenger etter noen form som kan definere hvem de er.

Akkurat som egosentriske  kollektiver trekker seg inn i bevissløshet og lidelse, kan det opplyste kollektivet bli en malstrøm for bevissthete n som får endringene på jorden til å skyte fart.
Og sett med egne øyne....Med all denne galskapen og grusomheten som herjer vår klode...denne kollektive grådigheten vi styres av...vårt maktbejgær, materialisme, underkuelse, trangen til eierskap...Vi styres av vårt egosentriske på alle plan og derfor blir ikke verden bedre, den blir verre og verre. Tross all velstand i vesten blir mennesket mer og mer rotløs og villfaren, lenger vekk fra sitt sanne selv. Mer krig og elendighet, mer sykdommer, skillsmisser, rusmidler, fosterhjem, kriminalitet, drap, misshandlinger....

Noe må skje med oss,  som mennesket alene ikke klarer lappe sammen før de har funnet sitt sanne selv. Sitt sanne selv som ligger gjemt under lag på lag av glemte verdier om hvem vi er og hva vi er...lys og kjærlighet.  Nå har Gud gjennom årtusener fulgt oss på avstand...nå er tiden til å gripe inn.



En åndelig side har vi alle....gjennom sjelen.  Sjelen er åndelig energi som er skapt av kjærlighet og kommer inn i den fysiske kroppen ved fødselelen. Det er da vi blir et vesen som både er åndelig og fysisk. Vi er skapt som lys og kjærlighet men sjelen kan likevel bli såret og ødelagt av det vi opplever på jorden.


Jeg jobber med å holde opp å definere meg , overfor meg selv eller andre. Noe jeg ikke dør av.... jeg vil bli mer levende. Jeg bryr meg ikke om hvordan andre definerer meg, når de definerer meg, begrenser de seg selv og det er deres problem. Når jeg omgås mennesker, skal jeg ikke være der først og fremst som en funksjon eller rolle, men som et felt av bevisst nærvær.

I mitt innerste er jeg verken mindre verdig eller overlegen overfor andre. Å ha fred og å være den jeg er, meg selv, er ett og det samme. For å få fred nå må jeg slutte fred med øyeblikket her og nå. Dette er marken der livets spill skjer. Det kan ikke skje noe annet sted...og livet vil virke gjennom meg. å være ett med livet er å være ett med nået. Jeg forstår at jeg ikke lever livet, men at livet lever meg. Livet er danseren, jeg er dansen.

Det er trygt å se innover. Det er et vakkert barn som lengter etter vår kjærlighet vi finner der.

Sjelen foretar mange reiser til jorden og opplever de tyngre energidimensjonene ved livet gang på gang. Etterhvert utvikler den seg tilbake til kjærlighet gjennom healing og åndelig arbeid. Først da kan den vende tilbake til kilden og avslutte syklusen av liv og død.

Vi har alltid stått, og vil alltid stå i forbindelse til en guddommelig dimensjon. Men som oftest er vi skilt fra den. Sorg, svik,  frykt, sinne og skyldfølelse har skilt oss fra den. En negativ opplevelse har av oss selv eller andre ført til den største hindringen til å føle forbindelse til universets guddommelige krefter.
Vit at du er mye mer enn du tror du er. Du er guddommelig beskyttet. Du er forbundet med uendelig visdom. Du er aldri alene.

Med viljen til å tilgi, ikke holde oss selv tilbake på grunn av selvrettferdig bitterhet, hat, sinne, nag, misunnelse, kan vi bli fri. Selv om vi ikke vet helt hvordan vi skal tilgi, KAN VI VÆRE VILLIGE TIL Å TILGI og universet vil svare på vår villighet og hjelpe oss.

Mens sjelen forbereder seg til hver ny livsreise, holder den til i den høyere dimensjon. Her planlegges neste liv ved hjelp av eldre og mestrene. Det kan være lekser å lære, sider ved deg som ønskes helbredet, kunnskap som ønskes tilegnet og oppgaver du ønsker fullføre.
Alle livene dine vil bli forskjellig, men hvert liv vil bli påvirket av den høyere oppgaven din..eller den guddommelige planen.
Alle lekser du ikke har lært på tidligere reiser til jorden vil bli gjentatt som del av planen.  Hvi s du f.eks. ikke klarer å lære å tilgi, vil du alltid oppleve at det vil bli skapt en anledning for deg å tilgi....det betyr at du vil lide under andres ord eller handling.
Når du blir født og sjelen forbinder seg med fosteret fysiske form, forsvinner minnene fra fortiden. De vil fortsatt ligge på nivået til det høyere selvet.. Men det bevisste sinnet vil glemme både det som har skjedd i tidligere liv og hvilke planer du har lagt for det livet som ligger foran deg.
Dette skaper mange utfordringer for oss men hvis vi visste hva vi skulle oppleve, ville vi oppføre oss på en helt annen måte. De valgene du gjorde ville bli påvirket av de forventningene du ville ha om resultatet. Vi ville ta snarveier og bevisst unngå konfontrasjoner. Dette ville da ikke teste deg og utfordre deg tilstrekkelig til at du kunne samle erfaringer og oppfylle oppgaven med en livsreise på jorden. Jo bedre kontakt du har med ditt høyere selv, jo mer sannsynlig er det at du vil finne den letteste kjøreturen gjennom livet.
Vi glemmer det som har skjedd i tidligere liv. Men den kunnskapen du har tilegnet deg i de ulike livene ligger lagret som del av det høyere selvet. Denne databasen over tidligere opplevelser du har hatt, lekser du har lært..er som et enormt bibliotek. Det er tilgjengelig for deg til enhver til og omtales ofte som kausalkroppen. Enkelte mennesker har nærmere kontakt med dette enn andre. Det forklarer hvorfor noen kan snakke fremmede språk lettere enn andre, hvorfor vi av og til har følelsen av dèja vu når vi besøker et nytt sted, og hvorfor vi har ferdigheter og evner som ligger langt over det andre familiemedlemmer har. Det forklarer f.eks. hvorfor et geni kan spille musikk uten noensinne å ha blitt opplært til det.
Gjennom intuisjonen kan vi få kontakt med mye av den visdommen vi har lagret på det høyere nivået. Klarsynte kan få tilgang til kausalkroppen din når de ser etter hva som kan ha forårsaket de problemer du har idag.  Når vi får sterkere forbindelse med vårt høyere selv vil evnen til intuisjon utvikle seg.

Før vi kommer ned til jorden setter vi opp planer om å møte og samhandle med forskjellige sjeler som har reist sammen med oss i tidligere liv. Dette er sjeler du er knyttet til og fører samhørighet med. Disse sjelene som er spesielle for oss kalles sjelevenner, De kan hjelpe oss eller utfordre oss. Uansett vil de hjelpe oss til å lære de leksene vi har valgt for det aktuelle livet, Ytterligere forberedelser før reisen til jorden er valget av tidspunkt, den beste situasjonen for fødselen og for alle de store begivenhetene vi ønsker å oppleve. En viktig del av livsplanen er planetenes stilling i det øyeblikket du blir født...de vil ha en kraftig påvirkning på de utfordringer og den lykke du vil tiltrekke deg i livet, Planetenes energi og deres virkning på hverandre vil ikke bare få betydning for det som kommer i vår vei, men også for persoligheten og karakteren vår. Dette er den delen av oss som kommer i kontakt med verden. Den konstellasjonen du velger for fødselstidspunktet vil avhenge av de mulighetene og utfordringene du trenger å bli testet på i livet ditt.

Tolkning av horoskop kan gi oss dyp innsikt i hvem vi er og hvilken rolle vi er her for å spille. Fra fødselstidspunktet vil planen for hvert liv ligge i planetenes konstellasjon og sannsynligheten for at situasjoner vil oppstå på visse tidspunkt i livet. Horoskop vil fortelle hvilke egenskaper og evner vi bringer med oss. Vi vil se at vi får visse karaktertrekk ut fra planetenes posisjon og ut fra forholdet de har til hverandre og månen.  Horoskopet
kan gi deg en indikasjon på hva som er den viktigste oppgaven i det nåværende livet. Det dreier seg om hva sjelen føler vi trenger å helbrede eller mestre for å kunne utvikle oss og vokse.

Men pass på at det er en god tolkning av faglærte, ikke av tilfeldige valgte.

Jeg er skorpion og kjenner meg utrolig godt igjen i horoskopet...både de gode og dårlige sider.;
Skorpionen; nøkkelord "Jeg ønsker"
Er: lidenskapelig, hemmelighetsfull, sterk, gjennomtrengende, intens, besluttsom, målrettet, skarp iakttagelsesevne, dyp, komplex, analystisk, nysgjerrig, ressurssterk, ambisiøs, magnetisk, hypnotisk, seksuell, kreativ og mystisk
Kan være: utspekulert, mistenksom, tvangspreget, aggresiv, sjalu og kontrollerende.

Dette er en indikasjon på hva jeg skal jobbe med... sider ved meg som det ikke er noen grunn til å være stolt av...samtidig som jeg vet at dette er laster jeg har dratt på meg gjennom tidligere liv.  Jeg har dette livet til å lære av disse feilene  jeg har gjort, arbeide med og prøve rette opp igjen..... takket være at jeg i dette livet har opplysthet og viten.

Sasha - Angel Cards
                                                   Mitt eget englekort
Divine Guidance
Divine Guidance: If you could see yourself as spirit sees you, there would be no doubt about the importance of this life. You would understand why it's so vital that you wake up fully and walk the Earth like the Divine being you truly are. Your angels are inspiring you make your best efforts to create a life worthy of remembering. You know the potency of using your next present moments to masterfully create a new way of being.

Being able to make miracles happen is fundamentally a result of how you choose to align yourself, how you choose to use your mind, and how much faith you have in being able to use it to affect your physical world.

You have teachers, observers, and divine guidance available at any time. This world is your arena for growth and learning with the specific purpose of serving and evolving into higher levels of love. There is a higher power working in the universe beyond mere cause and effect. Pay close attention God and the angels are trying to speak to you.

Åndelig bevissthet i 2010
"Det er tiden vi lever i"...er en forklaring jeg ofte får når jeg stiller spørsmål vedrørende dagens samfunn i vår del av verden.  Og jeg tenker...så lettvint for deg da...bruke tiden vi lever i som en unskyldning, en pute under armen...bare la seg følge med strømmen uten å sette spørsmålstegn ved denne galskapen vi ser rundt oss. Dette samfunnet preget av grådighet, av menneskets hig etter eierskap, makt, rikdom og posisjon.  Er det virkelig tiden som avgjør vår grad av frelse, vår åndelighet, er det rett at tiden skal la oss dyrke vårt ego og higen etter meeer, større og finere? 
Guds ord ved skapelsen er den samme sannhet i dag...det er ikke Gud som har forandret seg...det er vi mennesker.   Uansett tider, utvikling, velstand...Guds ord er vår inngang til hans rike. Guds kjærlighet er like sterk nå som dengang ..det er vi som fjerner oss ifra ham ved å dyrke oss selv,gjennom vårt ego...i vår grådighet.   ....forkaster det skrevne ord for å tilfredsstille oss selv...og ikke bare det...vi forsvarer det også. 
 Sannhet og kjærlighet trenger ingen identifikasjon gjennom det ytre, materielle, makt eller posisjon.            
Det er en form for dobbeltmoral...vi vil være åndelig bevisste og samtidig beholde våre
små avguder...føden til vårt ego...i form av eierskap, makt og status.  Vi venter på en femte dimensjon, en ny jord...imens så bare følger vi strømmen.....venter på at andre skal våkne opp og føre oss frem. I stedet for å begynne med seg selv, i dag.....hadde det bare ikke vært så bekvemt å leve som du gjør nå...eller?

Mulig det er jeg som står ved siden av utviklingen. Akkurat som når jeg besøker Gausdal..Svatsum og Espedalen..jeg føler tidløshet.. noe som historie og utvikling ikke har forandret...det står der like støtt. Sånn er mitt begrep om Guds ord..de er tidløse sannheter. Min tro er tidløs, som lys og kjærlighet er det.
Jeg vet Gud ønsker  meg velstand...  men ikke en grådig, eiesyk velstand som gjør at jeg søker makt, posisjon, status eller overlegenhet overfor andre. Den skal være uselvisk så jeg ikke glemmer å dele med andre. Den skal være uselvisk så jeg har større plass i hjerte til lys og kjærlighet.

Det er mitt valg å velge sannheter på tvers av utvikling og overflod. Det spiller ingen rolle hva som står foran meg...min tro, Guds ord, lyset og kjærligheten ...sannheten rokkes ikke ved tiden vi lever i.

:

Å vandre omkring på historisk grunn er en av mine store følelsesmessige opplevelser. Om jeg er i Israel, Vatikanet eller på Svarga. Eller som her
 i Gausdal og Vis-Knuts hjem.  Som gir ekstra tyngde ved at jeg nedstammer fra Vis-Knut slekta som er ført tilbake til 1100-tallet.
Stort var det å åpne grinda hans og gå inn i det som var hans jordiske liv.

Knut Rasmussen Nordgarden ble født i Svatsum, Gausdal 1792.
Senere kalt Vis-Knut på grunn av sine evner.
I 1818 fikk han en religiøs opplevelse som skulle få stor betydning for hvordan han senere levde. Stemmer fortalte ham at han skulle reise rundt å forkynne Guds ord samt at han hadde evnen til å lindre folks fysiske og psykiske smerter.

På møtene han holdt var det ånden som fikk ham til å snakke og han kunne holde på i timevis. Fremmøtte fortalte om regnbuefarget stråleglans over hodet hans og at det satt hvite fugler på skuldrene hans.

Vis-Knut var født 17   i Gausdal og levet hele sitt liv i Gudbrandsdalen inntil han døde 89 år gammel i 1877. I begynnelsen av forrige århundre var Vis-Knut ennå kjent over hele landet og fremfor alt i Gudbrandsdalen. Knut led av fallesyke, derfor lærte han aldri å lese og skrive, men han lærte å lytte.

21 år gammel kom det store omslaget i hans liv. Han begynte å høre stemmer som talte til ham, og han hørte "harpespill i luften og åndelige sanger. Deretter fikk Knut bud om om å formane sine sambygdninger til et bedre liv i sann kristendom. Fra da forlot sykdommen ham. Men han var kommet "under tvangen" til å gå ut og tale. Han strittet imot, syntes det var galt av en simpel, ulærd og syndefull mann å si andre hvorledes de skulle leve. Men det nyttet ikke, ånden drev ham, og ånden la ordene i munnen. Og folk lyttet til ham i forundring. 

Nå kom også noe annet til. Han kunne sitte og "høre" hva som foregikk langt borte, selv i utlandet. Fra da av kunne han finne igjen bortkomne mennesker og dyr. Samtidig fikk han legekraft i hånden. Mange har sett Knut helbrede sykdommer, og alle beskriver det på samme måte. Når han la hånden inn på den sykes kropp, kunne han likesom føle seg frem til hvor det syke stedet var. Der ble hånden sittende, så fast at det ofte kunne være vanskelig å få den løs igjen. Samtidig tok det voldsomt på Knut. Han ble likblek, svetten brøt frem, han skalv over hele kroppen og det hendte at fråden sto om munnen hans. Hele tiden ba han "thi ville ikke Gud hjelpe, så hjalp intet".  Når han endelig fikk slitt hånden løs igjen, fulgte sykdommen med. 

S

Vis-Knut var synsk, han kunne finne bortkomne mennesker og dyr, han kunne finne vann og metall og helbrede sykdommer. For denne hjelp tok han seg aldri betalt.

Han gikk alltid barhodet da det ikke satt hodeplagg på ham. En vinterdag skulle han nord i Espedal til en syk mann som hadde budsendt ham.  Det var gnistrende kaldt, og da han hadde satt seg i sleden for å bli skysset nordover, tok kusken toppluen sin og satte på hodet hans, men den ville ikke sitte. Han tok så luen og trakk nedover ørene på ham og holdt i med begge nevene.  Den ble liksom fylt av vind, toppen vrikket hit og dit, og da han slapp taket, hoppet luen i været og ble liggende ved siden av sleden. 

Vis-Knut talte, ordene kom til ham, og han gjorde et mektig inntrykk på menneskene. Dette tålte selvfølgelig ikke prestene, og han ble utsatt for  en hårdhendt forfølgelse, Men Vis-Knut fortsatte ufortrødent  sin virksomhet, han forkynte ordet og han helbredet syke og hjalp i andre ting.

Han ble arrestert og ført vekk men reipene som bandt Knut fast til sleder og kjerrer løsnet gang på gang.

Siste året Knut levde snakket han ofte om det som skulle skje i framtiden, og at han var glad han hadde kommet så langt som han var. Sist på verden skulle det bli mye krig og elendighet. Da skulle de også krige oppe i luften og nede i havet, noe som på den tiden var utenkelig og bare et eventyr.  "E slepp  å sjå det -men jadden fær nok du se noggå tå di" sa han til en mann noen tiår yngre.

Et annet profeti av Knut gikk ut på at på jordens siste tid skulle Olstappen renne ut ved Baukholshaugen (som ligger i Sør-Fronopp for Harpefoss stasjon og er atskilt av et vilt fjellterreng fra Olstappen i Espedal). At Olstappen noen gang skulle forlate sin tusenårige vei gjennom Vinstra-dalen og kravle oppetter liene til høyfjellet for å ta benveien østovver, det var selvsagt noe som ikke kunne skje, og spådommen gikk da også i årenes løp i glemmeboken. Ikke desto mindre er det i dag en kjennsgjerning at Olstappen  kommer til å ta veien østover fjellet, eller rettere sagt gjennom fjellet i det en tre mil lang tunnel fører vannet til et basseng ved Baukholshaugen og videre ned i fjellet til kjempeturbiner i et av Europas største kraftverk.

Ja. Vis-Knut`s profetier viser seg sanne. Mange er oppfylt...verdens undergang gjenstår å se.

En from og gudfryktig mann fra de skogkledde fjeld i Gausdal. 

Som Bjørnstjerne Bjørnson bl.a.skrev utgitt i et lite skrift i 1878 "Vis-Knut lævnedsbeskrivelse": Jeg tænker at få i vår norske samtid har fortjent større ærbødighed end denne gjæve bonde".  "Kunne det nøyaktig nevnes hvor mange han i sitt liv nådde med legedom, legemlig og åndelig, hvor mange han kalte inn fra et lettsindig liv til et alvorlig, fra en ulykkelig til lykke, eller ved hvor mange dødsleier han satt, trøsterik og blid, så kunne det bli et høyt tall. Han har vært en velsignelse for sine bygder. Han har også sendt trøst og helse langt bort".

"Han var til og med for mild til å klage. Det var nettopp denne mildheten som gjorde de andre mistenksomme.Den overnaturlige evnen som enkelte tilla ham, var uhørt for de hellige.   Knut var mer skald enn noen av dem, han hadde derfor mer øye for det menneskelige og var munter, ofte skjemtsom.".  " Hans liv var en lang lovsang, som steg opp avsykdom,  fattigdom og ofte bitter mangel på anerkjennelse. Det fantes en poetisk spennvidde i hans sinn som forvandlet hver en liten stund til et paradis.  Likesom Bibelen lenge var hans eneste kunnskapskilde, så bestemte også Bibelen all den kunnskap han fikk siden. Alt gikk til Guds ære. Det var Gud han ropte på, når han skulle bruke sine eiendommelige evner, og det var Gud han takket, når han siden hørte at det var menneskene til gavn eller trøst".

Sitater:

Knut kunde ikke lese i bok da han var barn, begynte han paa en, fikk han alltid fallesyke; men han hadde uvanlig godt minne, og det som blev oplest for ham, det husket han.
Han fikk mange råder for sykdommen sin, både åtgierd og annet, mem til ingen nytte. En dag kom en kone med et halsbånd laget av ormeben. Hun hengte det om halsen hans og mente at det skulde ta sykdommen bort. En dag gikk Knut ut alene. Han hadde halsbåndet på sig. Da hørte han en stemme som talte til ham, han så ingenting, men skilte ty-delig disse ord:

"Kast kun bort de dukkementer som du bærer om din hals, det er ben utav en slange som du bærer om din hals. Kast all synd og ondskap ut, og trøst dig du til bedre Gud.

Så kastet han halsbåndet. Siden blev han bedre. Hans mor hadde en postill (husbibel)som var trykt med store bokstaver. Denne bok hadde Knut slik lyst til å lese i, moren måtte hjelpe ham, og han lærte så-vidt å renlese.

En dag hørte han stemmen igjen, den bød ham å holde opbyggelse. Han syntes selv at han var for svak og fryktet for øvrigheten, for det var forbudt for andre enn for prester å tale Guds ord.
- Da måtte Knut til sengs, han blev liggende med føttene i kors, de var som grodd sammen, ingen kunde løse dem fra hverandre. Slik lå han et halvt års tid
Et par ganger blev han båret ut av usynlige krefter. Husets folk bar ham inn igjen, tredje gang blev han båret ut, da bad han om å få bli liggende en stund. "Um de ber meg inn att så ber dei meg ut att," sa han. Da han hadde ligget en stund, bad han dem hente litt vann fra en nordrinnende bekk i "Erlandshuslien" og vaske føttene hans i det. Det b]ev gjort, og føttene løsnet fra hverandre. Huden var gått av der hvor de hadde ligget sammen.

Da han blev frisk igjen, gjorde han ikke motstand når han blev befalt å holde opbyggelse.
Engang skulde han holde oppbyggelse på Muriteigen. Han gikk dit i følge med imot Nerlien. På veien sa Knut: "Eg kjem i uleilighet i natt, men de må 'kje ense noko, den Gud vil bevare er uten fare."

Iver Isum hadde bestilt både presten Heyerdahl og lensmann Hjermand med følge til å møte frem. Det var dans i den ene stue, mens Knut holdt opbyg-gelse i den annen.
Så grep de Knut, la ham på en langslede og bandt ham godt fast med et nytt orreip. Da de kom ned på isen på Lågen, spratt reipet op, Knut for høit op i luften, tilbake igjen og blev stående blandt folke-mengden som fulgte efter. Lensmannen bad Imort Nerlien, som var den sterkeste der, å legge Knut på sleden igjen, men Imort sa: "Eg tek 'kje mi hand i dette menneske." Knut rørte ikke en finger til motverge. Man fikk ham på sleden igjen.

Isumen gikk hjem efter et nytt reip og mente så til at han skulde få fanten til å ligge rolig. Det gikk godt til de kom op på almannsveien, midt for kirke-porten. Da slo det tre slag på kirkeklokken. Knut blev igjen kastet høit tilvers og tilbake i folkehopen.
"Det er best at 'n Knut fær gå ifred," sa Johan Steig. Da gikk de sin vei både presten og lensmannen.

Jeg har selv vært sammen med Knut. En som-mer var jeg på onnearbeid på gården Nesse. Knut bodde der den gang. Han hadde stor lyst til å være med å arbeide - når ånden gav ham lov. En dag vilde han være med på sæterkveen og samle høi. Da vi hadde spist frokost og skulde ivei, så gikk først to av tjenestkarene, så Knut og så jeg, og ef-ter mig kom Iver Langsletten. Men da Knut skulde løfte høire fot over svaldørstokken, var det som om en usynlig holdt ham i foten og vendte ham om. Han blev stående med andletet mot mig. "Eg fær pok ikkje gå nokon stad idag eg, for det kjem nokon som vil tala med meg," sa han. Og så gav han sig i ro hjemme.

Da vi kom igjen om kvelden, fikk vi høre at en mann fra Drammen hadde vært der. Han hadde med sig en 4 år gammel pike som hadde vært blind fra fødselen. Han spurte først om hun kunde få synet, og Knut svarte: "Ja, skal ho ikkje få synet, så hadde ikkje du fått dei tankane å reisa hit åt meg. Du må ikkje tru at eg gjer det med mi elga kraft. Det er Gud som gjer det med mi hand."

Han satte to fingrer på øyene hennes og de blev sitten-de fast en stund. Da han tok dem bort, utbrøt den lille: "Nei, nu ser jeg dig, pappa." Faren blev glad. Han bød Knut 10 daler, men Knut sa: "Eg skal ikkje ha noko skilingar for dette, - eg har fått det for inkje, og eg skal gjeva det burt for inkje.

Evansville, Minnesota, 1905.
P. Sandboløkken.

***

Hestane hans bestefar (Jens T. Botrud) vart reint burte frå hamnehagen ein sumar. Folk leita; men ingen såg eller høyrde til dei. Grannane rådde han til å gå til Vis-Knut; men det vilde han ikkje. Det han Vis-Knut for med, truda'e han ikkje noko på.
Sist i skuronna drog han iveg lei. Det kom ikkje noko utu å leita lenger, skyna han. Han kom til Gausdal og spurde seg fram. Ei kone han råka, sa at han måtte ikke bli redd um 'n Knut vart noko underleg av seg. Bestefar kom inn og bar fram ærenda si. Knut tok til å skjelva i heile kroppen og fall liksom i uvet. Da han kom til seg sjølv att, sa han: "Er inte hestane dine alt' komne, så kjem dei no straks du er heimkome. Han fortalde korles dei såg ut og. Millom anna haa'de den ene noko kvite hår uppunder hårluggen. Det viste 'kje bestefar sjølv, og han sa at han trudde ikkje på det. "Ja, ja, eg fær det no ikkje annarleis," sa Vis-Knut.

Da bestefar kom heim, var hestane såvidt komne.
Øyer, 7. januar 1904.

L. K. Botrud.
***
Finnemarka heiter ei lita bygd ei halv mils veg innpå skogen frå Modum og Eiker. Der budde ei fattig kone. Ein dag kom ho til Øvrep med noko garn ho hadde spunne.
Det leid langt på dag før ho tok på heimveg att. Det var seinhaustes; det tok til å snøa og da ho var gått.

Ho kom ikkje heimatt. Folk leita, men fann henne ikkje. Mannen hennar gjekk så til Vis-Knut og spurde um han viste noko um henne. Knut sat og tenkte ei stund; så sa han: "Ho har gått gjenom en stor skog og har teke i miss av vegen. Når du skal åt bygda di, kjem du fyrst åt ei sæter. Sunnan-for sætra ligg ei tjørn og sunnanfor tjørna ligg kona. Ho har havt av seg eme skoen og hosoa. Ikkje har ho frose i hel og ikkje har ho svolte i hel, men tida hennar var ikkje lenger."

Da mannen kom heim, drog folk på leiting att. Dei fann kona der Vis-Knut hadde sagt. Ho låg på ei tuve, - hadde drege av seg på eme foten.
***
Det var to gjentor (jenter) som skulde på ei samling. Det var um vinteren og dei skulde gå isen over Glomma. Gjentone kom ikkje att.

Folk leita, men fann dei ikkje. Så spurde dei Vis-Knut. "Det står eit lite tre på botnen av Glom-ma," sa han. "Der ligg gjentone. Dei held ikring ein annan. Det er glidd så mykje sand over dei, så de finn dei aldri. Dei har sundagssydde kjolar båe to." Det skulde dei nok ha au.
***
På eit bankmøte på Gusstad i Modum vart det stole mykje pengar. Tjuven fann dei ikkje.

Så var det ein mann som hadde ei sjukeleg kone. Han gjekk til Vis-Knut og vilde få greide på kva som var årsak til sjukdomen. Vis-Knut sa: "De tek vatn nordanfor garden. Det må de ikkje gjera. Det renn ein bekk sunnanfor garden millom store tre. Der kan de ta vatn." Mannen forstod Vis-Knut slik at det var underjordiske makter som var skulde i dette. "Forresten er det ein annan ting au. Ho har og gifta seg ulovleg." Foreldra hennar hadde nekta om henne å gifte seg med den mannen.

Sidan vilde mannen veta kven som hadde røva banken i Modum. Vis-Knut sat ei stund, så sa han: "Du har ikkje noko med å spyrja etter det. Forresten er pengane havt på ei flaske og nedgravne i jorda."

Hønefoss, 27. oktober 1907.

Berthe Marie Borgen.
***

Etter skulestyrar F r. H a u g e n, Kragerø, f. i Sel 1820, nedskreve av sonen, lærar A. C. Haugen:
Det var ei gjente i Sel som vart sveken av kjæra-desten sin. Det gjekk så innpå henne at ho heldt på å verta sjuk både på kropp og sjel. Dei var redd ho skulde miste vetet. Dei sende bod etter Vis-Knut for å få han til å gjera gjenta god att. Gjenta fekk veta det, og vart storleg arg over påfunnet deira. Da ho fekk sjå Vis-Knut burti vegen, gjekk ho til sengs og vende seg mot veggen. Ho vilde korkje sjå eller tala med nokon.

Folket der tok vel imot Knut. Han gjekk inni rommet åt gjenta, burtåt senga. Ho røyvde seg ikkje. Han la høgre handi si på oksla hennar og spurde: Er du sjuk?" Ho snudde hovudet, såg kvast på han og sa: "Ut frå her ureine ånd, drag dit du har dine like." Så snudde ho seg mot veggen att. Vis-Knut vart reint forfjamsa. Han baud straks velfar og reiste att.

Ein kveld heldt Vis-Knut samling på Formo I Sel. Det var mykje folk der. Læraren Hans Hansen var der au. Kona på Formo bad han vera og eta kveld-verd med dei. - Bordet var fint duka. Dei hadde ni tintallerkar. Anden forbaud Vis-Knut å eta på tintallerk. Dei laut finne fram ein tretallerk åt han.

Utetter kvelden prata dei mykje saman, Hansen og Vis-Knut; millom anna um Anden som farbaud Knut dette og anna. Bibelen var lettaste boka Vis-Knut lyfte på. Pengar kunde han slett ikkje lyfte. lkkje papirpengar emgong. Dei la ein specidalarsetel på bordet. Hansen undrast um ikkjte Knut kunde lyfte setelen når dei la han inni bibelen. Knut gjekk med på å freista, men bibelen vart så tung at han fekk han ikkje upp frå bordet. Dei tok setelen ut att, og da var bibelen like lett som før.

Dei prata og las og song langt utetter kvelden. Emgong ingen la merke til det, putta Hansen penge-setelen inni bibelen att. Så fekk han samtala inn på fortolkningar og ymse bibelord.

Dei vart reint uppeggja. Hansen las upp eit bi-belord onnorleis enn det stod. Vis-Knut vart heit, tok bibelen, lyfte han lett og synte læraren bibel-ordet.

A. C. Haugen.

**

Lodver Bjørkerusten frå Sjoa arbeidde ein sumar hjå Jon Teldalen i Tolga. Kona til Jon hadde vore sjuk lenge. Ho hadde noko trutning i kroppen.

Da Lodver skulde reisa heim att um hausten, fekk dei han til å gå åt Vis-Knut og høyra um det var nokor råd for sjukdomen. "Eg har venta på deg, og kona ventar enda meir," sa Vis-Knut, før Lodver Lekk sagt noko. "Ja, kona er sjuk og vilde så gjerne veta um det er nokor råd for henne," sa Lodver. Vis-Knut fekk som ei kramperid. Da han kom seg att, sa han: "Det står ei stor rogn burtmed springvassveita. Nedanfor den store rogna står ei lita ei. Vest for den vesle rogna finn de ei lita mosetuve. Der ska de grava elt Hol så kjem det vatn upp. Av det vat-net skal ho ta, slå eddik i, og vaske seg i det kvar dag, så skal ho bli god att."

Berre dei kan finne rogna, meinte Lodver. "Det er ikkje vanskeleg," sa Vis-Knut. "Du har gått etter den veita 'mange gonger i sumar og sett den store rogna. Den vesle er tett ved."
Dei gjorde som Vis-Knut hadde sagt, og kona vart frisk att.


*

Ole Mæløm vart burte på ein auksjon på garden Vik i Kvam. Dei spurde Vis-Knut kvar han var. Vis-Knut sa at han låg i evjun, ei grein av Lågen, som går inn til Vik. Del leita og leita, del brukte not; men dei fann han ikkje. Så sette del upp tri stolpar. Vis-Knut fortalda da kva~or ein stolpe han var nærast. Men del fann han ikkje.
Tridje gongen spurde dei Vis-Knut. Da sa han:

"Mannen er no lenger syd. Han ligg på ein sand-bank nordanfor Segelstadvollen." Ole Stordalen som tente på Vik, fann han der ein sundagsmorgon.

*

Det var ein liten gut frå Svartsum som skulde gå frå sætra og heim åt far sin med ei mjølkeflaske. var Men han kom ikkje heim. Og faren trudde han var på sætra, og mora at han var heime. Endeleg kom det upp at guten hadde vore burte i 3 dagar.

Dei fekk Vis-Knut dit. Mykje folk kom saman. Del samlast på ei slette ovanfor garden. Det var sundag. Vis-Knut heidt morgonandakt der. Han bad um at det måtte lukkast å finne guten.

Vis-Knut gjekk ei onnor leid enn der dei mente guten var. Og dei sa det. Da kom ei hard regnskur. Dei kraup inni ei høyløe medan det regnde som verst. Da dei gjekk utatt, sa Vis-Knut:

"Går det som eg meiner, så skal vi snart finne guten." Det rann ein bekk der nedmed løa. Med det same dei var komne over, fann dei flaska. Straks etter fann dei guten au. Han sat under ei stor gran. Han levde.

Ulm, 2. juni 1907.

P. P. Berg.
På Saksum var det vondt for vatn. Ola Saksum gjorde som så mange andre, han tala med Vis-Knut om dette. Og Vis-Knut sa: "Du skal grava nordanfor fjoset, utanfor ein jordfast stein som er der. Der finn du vatn." Det er ingen jordfast stein der," meinte Ola. Men Knut heldt på sitt. "Og når du kjem elt stykke lenger ned, råkar du berg. Der er ein av-sats, umlag ei halv alen høg," sa han. Det viste seg at det var slik som Vis-Knut hadde sagt. Men dei fann ikkje varigt vatn der, truleg av di dei ikkje hadde grave djupt nok.

Seinare var Vis-Knut i lag med Hans Tøftum i vitjing på Saksum. Han leita etter vatn da au. Dei hadde grave ein brunn der midt i garden, men ikkje funne vatn. Vis-Knut sa at hadde dei grave to stenger lenger syd, så hadde dei treft på vassåra. Da dei sat og åt kveidverd, snudde Knut seg kvasst og skygde med handa for augo. "Kva for noko tull fer du med att no?" sa' Hans. "Å det er ein i vegom som vil tala med meg," sa Vis-Knut. Morgonen etter kom det ei langfarande kvinne som vilde rådspyrja han. Ho skulde vera frå Lom.
Saksumdalen, 17. april 1907

Knut Brekke.


***

Eg var i lang tid plaga av kjertlar i halsen. Så gjekk eg til Vis-Knut og spurde um han hadde no-kor råd for det. Han tok i halsen min og sa med det same: "Burtpå Fron hjå dykk er det så mykje kvit-ryllik, ser eg i røysene hjå deg. Finn noko av han, bind saman til ei knippe og turke det vel. Så rispar du av toppen og kokar graut av han. Grauten legg du på deg, og det kan hende du blir god att av det. Blir du ikkje god att, så er det ikkje anna enn apo-teksaker som kan hjelpa dog. Men gå ikkjc til doktoren på Fron, han er ein tufs. Gå til doktoren i Gausdal, han er flink." Eg gjorde som han sa med rylliken, og god att vart eg. Det er no 28 år sidan, og eg har ikkje kjent til sjukdomen meir.

Med eg var hjå Knut den gongen, var han i godt lune. Han fortalde 'meg mykje, millom anna at i Rysland på Fron var det mange gamle gravsteder. Det kunde nok vera eitkvart å finna der, leita ein vel.

Ei tid etter vart eit av borna mine sjukt. Det var ei sju års gamal gjente. Eg fekk ikkje noko som hjeipte for sjukdomen. Så reiste eg til Knut med henne. Med det same eg fekk upp døra til stova hans, kom 'han imot oss over golvet, og før eg fekk døra att, tok han barnet og sa: "A, kjem du no, dok-ka mi; eg har venta deg i heile dag." Han tok i hen-ne på fleire stader og handfor henne vel. Så fann han fram ei flaske og skjenkte meg ein dram. Etter-på fann han fram ei onnor flaske og gav barnet av. "Du skal få av goddramrnen min du," sa han. Gjenta drakk og tykte det var godt. Eg veit ikkje kva det var ho fekk.

Han gav den råda at vi skulde bada gjenta i jarn-rustvatn. Det gjorde vi, og ho vart snart frisk att. -Han sa ikkje noko um kva slags sjukdom det var

*

Same gongen var det med meg ei gjente frå Sør-Fron. Ho var umlag tjuge år. Ho au var sjuk. Vis-Knut fortalde kva sjukdom ho hadde, og gav henne råd for han'. Med det same sa han: "De er straks ferde med slåtten i Håkåsætra no." Dei var det Gjienta kom nettupp frå der. "Du kan gjerne vera der ei tid, han har råd til å ha deg den mannen," sa han. Og det var sant. Det var ein velståande bonde frå Fron gjenta var hjå.(hos)
Hundorp, 27. desember 1906.

Andre fråsegner (uttalelser) om Vis-Knut
Skolelæreren E.Garlid:

"Nytår 1871 flyttede jeg som folkeskolelærer til øvre Svatsum og Espedalen og blev der som sådan i 3t/2 år. I Espedalen havde jeg 9 ugers skole om året nær Knuts hjem Erlandshusene og havde således anledning til at omgåes ham ikke så ganske lidet. Nogle træk om ham fra denne tid skal jeg så nøktemt og sandt som jeg er istand til, nedenfor ned-skrive, da det muligens vil være til nogen belysning af hans person og virksomhet.

Først en kort skildring af hans ydre person og ut-seende. Han var høi af vext, lidt foroverbøiet og hverken tyk eller mager, så midt imellem. Han havde store, knoklete lemmer og lange armer og hænder. Ansigtet var langt og grovt bygget, men med et mildt fredeligt udtryk. Munden var altid halvåben og gav udtryk for en mellemting af smil og grin, mest det første. Panden var ganske høi, og issen, der var aldeles skoldet langt nedover, var høl og pent afrundet op. Han var meget skjeløiet (vand-øigd) på begge øinene. På nedre del af bakhovedet havde han en prem af tyndt, hvidt hår, der rak langt på trøiekragen. Han havde aldri nogen betækning på hovedet. Jeg så ham kjøre i streng kulde til kirken med bart hoved. I det hele var hans ydre person "stygg", men følelsen deraf faldt aldeles bort, strax man lærte ham at kjende; thi indenfor dette grove ydre følte man snart tilstedeværelsen af en ædel, fredfuld, gudfryktig og kjærlig ånd, som man i høi grad følte sig tiltrukken af ham og længtede efter at komme sammen med ham igjen.

På begge fødder var han halt, da han ved at falde, havde brukket dem - et hver gang. Når han var ude, brukte han to staver, inde på gulvet bare en. Han gik med en stav på den måde, at han flyttede høire fod fremad nogle tommer og drog venstre ef-ter. Han havde en ganske malmfuld men mild stemme, og greit taleorgan. Nogle gange hørte jeg ham læse et stykke af bibelen og tale over. Han læste så dårligt inni bog, at det var meget vanskelig at fatte meningen; men når han talte over det, vidste de sig, at han havde en klar og sikker oppfatning af det læste. Han sang gjerne, men på grund af alderen med noget brusten stemme. Han havcte vist engang været en god omend svært lidet udviklet sanger.

Han havde en dyb erkjendelse af menneskenaturens for-dervelse ved syndefaldet og et dybt kjendskab til folks feiler og skrøbelighed; men han havde også en sjelden evne til at bære over med og tåle andres fejl; men når nogen ikke vilde bøie sig for Gud og Guds ords autoritet, krænkede og bedrøvede det ham dybt, og det var han streng imot.

I syvtiårene (1870>) udtalte en af vore største mænd (Wergeland?) på et møde i Kristiania: "Lad Os få noget mer fritæn-keri!" Da jeg refererede denne udtalelse for Knut blev han meget bedrøvet og sa omtrent så: "Å nei, hå tungt det er å høre. Han har talt og skre-vet så meget vakkert, at jeg var blev så glad i ham og trudde så godt om ham, og no for jeg høre at han, kanskje den største ånd i vort land, ønsker fritænkeri og ugudelighed over vort lard og folk. Gud skjerme Os derfra."



Forsoningen i Kristus var han barnlig glad i og i dyb ydmykhet forvisset om at have del i. Når han talte derom, og det gjorde han så gjerne, talte han sig selv og alle, som hørte på, glad, så det ofte var frydefulde stunder.

Det var langt til kirke fra Espedalen, over 1 mil. Befolkningen fra søndre Espedalen samlet sig da gjerne hver søndag til andagt i Knuts hjem, og hu-set var ofte fuldt. Når så andagten skulde begynde, gik han selv borti skapet efter Mullers huspostille, som han var inderlig glad i. Når han så på sin klodshendte måde endelig havde fået den under venstre arm og med staven i høire hånd skarkede over gulvet på plads igjen, slog han hovedet gjerne op med en lun, komisk mine og sa: "Jeg skydser præsten, jeg; hei for en skydskarl! ha, ha, ha!

Denne lune spøg og komik smittede hele forsamlin-gen, så alle lo stille og hjertelig. Når han så var kommen på plads igjen, sa gjerne en eller anden i forsamlingen: "Du får vel å si op en salme, du da Knut." Uden at lede i salmebogen bevegede han hovedet, som om han lyttede skarpt efter noget, og om lidt sa han: "Jad'n trur jeg vi synger nr. det og det." De således valgte salmer passede altid godt til det Guds ord, som andagten dreiede sig om. Efter andagten skulde alle ha kaffe og biteti, og de som vilde, tobak. Under tilberedelsen og nydelsen deraf, gik tiden let og hurtigt under lun samtale og en eller anden sang og fortælling. Andagtene hos Knut var i bedste mening opbyggelige.



Midt overfor Knuts hjem på sydvestsiden af den trange dal er et høit langstrakt fjeld, som hedder Sokken. Langs efter det går der flere paralelle høi-derygger, der i snesmeltningen om våren snart blir bare og ser da ud som sorte striber. En vår i varmt vejr kom jeg til Knut, der sad og så ud gjennem vinduet over mot Sokken og sa glad: "Jad'n er det blet godt vær no lel; Sokken har begyndt å gråte lange, svarte tårer ser jeg."

En anden vår kom jeg til ham i strålende varm solskin og sa: "Nu er det så vakkert ude og godt veir, at det er meget bedre at være ute." "Ja, lad Os gå ut," sa han, og vi gik ut. Han stod en lang stund og så og lydde og udbrød derpå glad, begeistret:

"A nei, hå vakkert det no er. Marka holder på å pynte se i sin grønne dragt, og sjå bjørka, du, hå blug ho står der, kvit på leggjom og letter på sitt grønne skjørt for ikke å væte det i snogvatnet. Også gråna og furua ha pynta se mæ friskere grønt, og jeg kjender det på lugten, hås'n heggen stræver for å få fram sin kvite blomsterpragt. Hør gauken, håssen han roper på sin make, og alle de andre fuglan. Det er spellemannan det i vårens bryllaup; de spiller og synger af glæde for friheten og sommeren og takker på denne måte sin skapar. Den herlige sol med sit lys og sin varme har løst alt fra vinterens mørke og bånd, og bækkjan de skval-dre å snakke om det so hugnasamt og glade. Gud være tak." Så stod han lidt og tænkte, og imens lyste hans ansikt op af dyb, indre glæde, og han sa:

"A nei, du, når evighetens vår kommer, og al skap-ningen er løst fra syndens, dødens og djævelens bånd og mørke og tildelt fuldkomment liv og her-lighet, som aldrig forgår, nei, da blir det vakkert og godt da."

En eftermiddag, jeg var plaget af smærter over maven, gik jeg til Knut. Da jeg hadde sittet lidt, sa han: "Er du låk idag, Garlid?" "Ja, jeg har leie smerter over maven," siger jeg. "Jad'n skal jeg gjøre deg god att tå di, lel," sa han på en opmuntrende måde. "Gå borti skåpe der, der står det en flaske og et rundt vinglas frammed. Slå ti glasset af fla-sken, til jeg siger stop, og drik det alt sammen, so jad'n trur jeg, du blir god att."

Jeg gjorde som han bad mig, og da glasset var vel halvt, sa han: "Stop no å drik detta." Det var kognak og malurt på. Da jeg havde drukket af det flydende sa han: "Du lyt ta det tykke også; sop det ti deg med fingeren. Da jeg hadde gjort det, sad vi og snakkede en stund, hvorpå han spør: "Blir du bedre?" "Nei, jeg er hel-ler værre," svarede jeg. "Er du like glad, om jeg får tage med hånden på bare legemet, der du har ondt?" spurgte han. Jeg løste op klæderne, og han tog med hånden over maven. Hånden for urolig om, til den kom dit, hvor det var ondt. Der stanset den og klemte lidt og trykket, og jeg følte en lignende fornemmelse i legemet som når jeg holder i en elektnsitetsmaskine med nogenlunde sterk strøm. Under dette skalv han lidt og hadde små træknin-ger i legemet. Lidt efter gik jeg hjem, og smertene over maven var borte.

Knut hadde svert ofte nogen forunderlige trek-ninger i legemet, særlig droges hovedet og over-kroppen i en bestemt retning. Under bøn, andagt, salmesang, samtaler, ja ved alle mulige leiligheter kom disse trækninger igjen sterkere eller svakere. En gang, jeg stod og talte med ham, greb disse trek-ninger ham sterkere end almindeligt, og han udbry-ter klagende: "Å nei, denne telegraffen plager mig så! Håfor kan døm inte skunde seg å koma da når døm endeleg vil snakke med meg?"

"Ja, hvad er dette fornoget, Knut?" spurgte jeg. "Jad'n ska jeg sige dig det," sa han. "Når der er nogen, som stundes etter å snakke med mig, så trekkes jeg i den ret-ning døm er, sterkere tes mer dei stunder." At disse trekninger smertede ham, vidste sig på det smer-tefulde udtryk hans ansikt fik under dem.

En aften jeg kom til ham, bad han mig læse brev for ham, som han hadde fåt for nogle dager siden. Brevet var fra en syg langt nord i Nordland. Han hadde vært syg i flere år og søgt flere læger, men var fremdeles lige dårlig, og bad Knut så inderlig, og som det sidste håb, om råd og hjælp. "Du får nok svare denne stakkars syge," sa jeg; "han læng-tes så".

"Jeg vilde gjere svare alle jeg" svarede han; "men jeg kan hverken læse skrift eller skrive og jeg har heller ikke nogen til at skrive for mig. Vil du vera så snild å skrive, skal jeg svare straks." Jeg læste da op igjen den syges brev, og Knut begyndte straks at bevæge hovedet og lye (høre efter) og om lidt sa han: "Han skal ta kvitlauk og ha på vin og drikke, ligeså skal han drikke the af embær. Detta skal han holde på med ei tid, og dersom Gud legger velsignelsen til, so jad'n bli han god att."

I et brev var det også forespørsel fra en gård om vand. Da han havde siddet og lyet og tænkt en stund sa han: "Jad'n kan døm få lettere til vand på dessa gara (denne gård) lel. Fjøset der står nord og syd og er langt og smalt. Det er dører på det i begge tverveigjom, men inga dør på lang-veigjom. Ret nord for nordre fjøsdør er der en søkk i marken med en stor stein, der kan døm grava so jad'n finn døm vatn." (Jeg var korttænkt nok des-værre til at undlate at bede om svar både om den syge og om Knuts terrengbeskrivelse stemmede med virkeligheten, og om de fandt vand, så jeg intet ved derom.)

Forbauset over hans skråsikre måde at svare på som over svaret, spørger jeg ham "Hvor-dan får du vite dette? Ser du det?"

"Nei, jeg ser det ikke; men det blir sagt mig i øret," svarede han.

"Blir det sagt dig slig, at du hører det med dit legen-lige øre da?" spør jeg.

"Nei, ikke det heller; men det blir sagt mig på en måte, som jeg sletikke kan forklare, alt det jeg skal svare, når folk spør mig efter noget eller vil ha råd av mig," sa han. "Jeg vet ingen ting tå (af) mig selv, jeg lyt (må) få det. Det kan nå slet ikke væra den onde ånd, som siger mig det, det må væra den gode ånd, å han aldrig siger mig andet end det, som er godt og uskyldigt."
En sommer, jeg var på Dalbakken med skolen, kom en middelaldrende lærer, der tillige (også) var gård-bruger, fra Voss og overnattede for dagen efter at søge råd og hjelp hos Knut, særlig for andre. Det var en oplyst, intelligent mand. Da han kom til-bage fra Knut, sa han: "Knut Rasmussen er en mærkelig mand, så nobel og på sin måde meget intelligent. Undier samtalen med ham varmes man rent op av hans ædle ånd og kjærlige hjerte. Og disse forunderlige evner, som han har. Jeg skulde spørge ham om lettere adgang til vand for min nærmeste nabo, og han beskrev husenes beliggenhet og det omliggende tærens beskaffenhed så klart og overenstemmende med virkeligheden, at jeg kjendte igjen hver eneste sten, fordybning og forhøining træer m. m. Det var, som om han så det alt sam-men; og han har ikke været der."

*

En aften bad Knut mig om en tjeneste. "Meiner du ikke det da, at jeg har en femdalerseddel liggende.

Jeg tyktest den var så pen, at jeg gjemte den, og no hører jeg, at det er for sent at veksle den inn igjen," sa han.

"Det er det," sa jeg; "men vi skal sende den til fogden, får vi se."

Da jeg 14 dage der-efter kom til ham igjen, sa han: "Jad'n gjek det godt med pengene lei; se her! " og holdt frem to ti-kronesedler.

"Ja, nå skal du ha kaffe au, og du skal ha denne," sa han og rakte mig en halv rul tobak. "Nei, jeg vil da sletikke have noget for denne lille tjeneste," sa jeg. "Ja, men jeg vil, jeg," sa han, "og du har ikke andet at gjøre, end som jeg vil nu."

Da kaffebordet var færdigt, sa han til jenten, som opvartede: "Nei, nå vil vi drikke utor grom-koppom mine, nå." Jenten gik da ud og kom md igjen med 1/2 dusin kaffekopper af ruteglas.

"Hvor-for har du sådanne kopper da, Knut?" sa jeg. Jad'n skal jeg si dig det," sa han. "Det var i lang tid, jeg ikke fikk drikke kaffe utur almindelige kopper, men bare utor en træskål. Når jeg tok en almindelig kaffekop, rystede og træktes hånden og armen slig, at kaffeen sprutede, og koppen kastedes langt bortover gulvet. Så fandt jeg på at bestille disse koppene på glasverket, og disse fik jeg drik-ke utor."

Da Oscar den I. reiste til Trondhjem for at krones, havde der på et sted, hvor toget måtte standse forat skifte hester, samlet sig meget folk. "Jeg var der også," fortalte Knut. "Da kongeparet med alle de fine herrerne var standset, sang jeg en sang til ære for kongemakten, og da sangen var slut, kom en af de fine herrerne med en hel næva småpenge og la i hånda mi; men hånden rystede slig, at pengene sprutede utover veien. En, som kjendte mig, plukkede dem opatt og stak dem i undvestlom-ma mi. Jeg fik ikke lov til å holde skillinger i hån-den den gang, sluttede han.
Knut var bestandig, både sommer og vinter, bå-de inde og ute, barhovedet. Hvorvidt det er sant, at det ikke sat hue på ham, ved jeg ikke af erfaring. Gamle Kristian L. Dalsholen fortalte, mens han levede, fra den tid Knut var under retsforfølgning, fordi han forkynte Guds ord på opbyggelsesmøter, følgende: "Det var thing på Rokvam hos lensmand Seielstad, og Knut var indkaldt for retten og stod ved skranken. Retten administreredes af sorenskri-ver Seier. En af thingalmuen satte en hat på Knut; men hatten for tilveirs og langt bortover folke flok-ken uten nogen synlig årsag. Sorenskriveren blev så rystet derover, at han råbte: "Nei, bort med denne mand! Bort med denne mand! Jeg vil ikke have noget at bestille med ham." Dette stod jeg selv og så og hørte, sluttede Kristian denne bemerkning.
Høsten 1874 flyttede jeg fra Svadsum og Espedalen. Knut levede nogle år efter. En sommer i denne tid besøgte jeg ham igjen. Da var han sengeliggende. "Er du dårlig nu, Knut," spurte jeg. "Ja, jeg er låk, meget låk også," sa han. Så lå han og tænkte lidt, og imens lyste hans ansigt op af indre glæde, og han sa: "Jeg trur, at jeg skal få koma hematt no." "Hvorav tror du det da?" spurte jeg. Jau," sa han, "når det ha vanta meg någå før, so ha det bestandig blit sagt mig, hå eg skulde bruke for det; men no tier det still no, så jad'n trur eg, at eg får sleppe hemat no," sa han inder-lig glad. Men han døde ikke den gang. Han blev nogenlunde frisk igjen, og levde i nogle år bag-efter, såvidt jeg husker.

Efter at han var død, talte jeg med hans mest fortrolige omgangsven, Simen Megrund, en alvorlig kristen. Han fortalte, at sist på Knut levde havde han også nogle tunge, mørke dage; men det lysnede op og lettede for ham til slut-ning, så han døde i det visse glade håb om evig salighed for Jesu Kristi skyld.
Tilsidst vil jeg fortælle et lidet træk om ham fra den første gang jeg besøkte ham. Det var sidst i januar 1871, straks jeg var kommen som lærer til Svadsum. Jeg var meget tung i sindet over den for-sømte skole, jeg var kommen til den gang. Det var nesten mørkt, da jeg kom ind til ham. Om lidt spør-ger han: "Hår er den mand fra da?"

"Jeg er nok den nye læreren deres," sa jeg. "Å nei, er du det?" sa han, reiste sig op, kom i møte med mig på gul-vet og tog min fremrakte hånd med begge sine og sa: "Gud velsigne dig og velkomen åt oss. Det skal væra dårligt med skula her; men han, som har sendt dig åt oss, vil væra med dig, så du skal nok så, at det lykkast bære (bedre), end du no trur."

Når jeg til slutning skulde udtale, hvordan jeg opfatter Knuts usedvanlige person, særegne evner og hans udøvelse deraf, så vilde det sandeste, jeg kunde sige, være: "Jeg forstår det ikke." Et tykkes jeg at være viss på, og det er, at Knut var en nåde-gave fra Gud til blidgjørelse af livet og til trøst og hjælp for alle, som kom i berørelse med ham.
Seielstad skole den 20. september 1904.

E.Garlid
***



"I midten av 70 årom tala eg ved Vis-Knut.

Han låg på senga og røykte og fortalde meg at han fekk brev like frå Kalifornia. Dei vilde vita kvar dei skulde grava etter gull. "Døm kan gråva hår døm vil for meg. Det er ikkje sagt det er til gagn for døm um døm finn det heller. Eg les ikkje slike brev eg no lenger, eg kastar døm på varmen."
Eg (Andreas Austlid): "Men kjære, korleis kan du vita kva som står i desse brevom når du ikke les dei da?"
Knut: "Eg høyrer det eg, ser deu. Eg legg brevet åt øyrae, og da høyrer eg hå som står."
Eg: "Nei, nå har eg aldri høyrt maken; du er nok åleine um dette du."

Knut: Å nei da, eg er berre som du og mange an-dre Døkk har såmå evnone, døkk som eg. Men døkk har forsømt døm, så dørm ikkje fær vekse, å, vi tufse oss mykje burt med mat og drikke og klæde og alt dette ytre, måta. Men eg vart driven med sjukdom eg, så eg nøyddest til å snu augo mine innover inn i meg sjølv; og det er Gud å takke og ikkje meg, at eg vart slik. Men jad'n var det tungt au ofte, da eg var ung. Det var to røyster, måta,(skjønne du..) og den eine vilde narre meg; og døm var så like emannan at eg, stakkaren, ikkje greidde å skilja åt. Men så sa eg den vonde frå meg. Og no skal han ha takk. No kjem han ikkje meir, for no veit han at det nyttar ikkje heller, - eg kjenner fanten no."

Del brende seg inn i meg desse orda hans Knut.
Dovre, 23. oktober 1917.

Andreas Austli

Fra boka: VIS-KNUT DEN FRAMSYNTE FRÅ GAUSDAL

Som utkom i 1941

(Fråsegner (uttalelser) om Vis-Knut

"Sommeren 1874 besøgte jeg Vis-Knut i hans Hjem i Gausdal. "Hvor er du fra?" sa han heftig og rejste sig fra en Slagbenk seng. Han gjorde et enestående og veldig Inntrykk på mig. Hans Hode var stort og kraftig med langt, vakkert sølvgråt Hår som nåde ham ned på Axlerne. Han vendte Profilen til når han så på en, han var jo meget skjeløjet, og sig-tet da med et gløgt, lidet øie over Næseryggen. Han var temmelig høj og førlæmmet, krumrygget og gik hinkende og besværligt.

Han skænket mig noen Drammer, som var farvet av forskellige Urter og Rødder som han selv havde fundet.

Jeg fik Lov at tegne ham, og under dette pratet han meget livligt og muntert. Han lo især hjertelig over at folk trodde at han vidste alt.

En Kone kom inn, og da jeg skjønte at hun havde noget på Hjertet forlod jeg Knut en Stund. Siden fortalte han - og han smilte - at hun havde en Søn i Amerika, men havde på flere År intet hørt fra ham. Hun spurte om hun ikke snart fik Brev, om det var underveis, osv. "Håssen kan jeg vite sånt?" sa han. "Men jeg måte sige noget, og jeg sa - å jo, jeg tror du får høre fra ham om en Tid.

-Havde det været før i Tiden - men nu, så gam-mel som jeg blir. Men Folk vil ikke tro at Alde-ren gjør noget, ja, de vil næsten ikke gå fra mig før jeg har sagt noget som kan trøste dem.

Idag var her flere Mænd fra Espedalen. Der oppe i Skogen har et Barn, en Gut på 4-5 År gått sig bort, nu på tredje Dagen. De vilde ha mig med. Faren var med og tagg og bad at jeg skulde bli med og søge. De havde Mandgar på en 100 Mand. De vilde bære mig med sig, men jeg er for skrøbelig."

-Næste Morgen var atter nogle hos ham for at få han med og lete, men han vilde ikke. En af disse fortalte mig at det var forbausende hvor god Greje Knut havde på skogen som afsøgtes, på Bækker og Bækkefar og Stier. Og ved en liden Bæk som han nøje beskrev, burde de især lete, han havde tegnet med Fingeren på Bordet for dem.

Siden da jeg skulde sige farvel med Knut, spurgte jeg hvad han mente om Gutten. Jo, Barnet var nok i live og vilde findes i live også, mente han. -Men kort før jeg gik, hændte der noget: han sad i sin lave Sengebænk inde i Kammersets Halvmørke. Jeg sad ved det eneste Vindu som vendte mot syd - ud mod Dalen. Pludselig gav det et, og som det syn-tes smerteligt Ryk gjennem ham. Han bråsnudde Hovedet mot Vinduet og tog sig krampagtigt med Hån-den efter højre Kind og Tinding. Disse Ryk og Be-vægelser med Hovedet og Hånden - og jeg tror med undertrykte Smertesstøn - gjentok sig en tre gange. Ilde tilmode - jeg trodde Knut var syg og trængte Hjelp - spurgte jeg om han fejiede noget og om jeg eller nogen af Husets Folk kunde hjælpe ham.

"Nei," sa han, "men - det d ø r så mange, mange folk der ude." Og han betegnet med en Be-vægelse at det var sydover. Så spurgte jeg om det hændte nogen Ulykke -- nede i Bygden. "Nei, det er nok langt undaf -, nede i Nærheden af Afrika, der d ø r n u så mange>" sa han3 og sad stille, sam-menludet i sin Sæng.
På min Tur ca. 14 Dage senere, indover mod Romsdalen, læste jeg i Morgenbladet om en Hun-gersnød som herjede i Omegnen af Det røde Hav. mange Mennesker omkom.
Ligeledes læste jeg i Avisen om en liden Gut opi Espedalen som havde tullet sig bort, men var gjen-fundet. Det var, jeg tror på femte Dag, en Mand overrasket Barnet, idet det vilde skjule sig under en Sten - eller et Berg -, lige ved en Bæk. Dette passet sammen med Tiden da føromtate Gut blev ef-tersøgt. -Min Far, Erik H. Skredsvig, blev i 20 Års Alderen, ca. 1837 syg og gik på sin Fod fra sit Hjem på Mo-dum, til Knut, som også da var i Gausdal. Knut la sin flade Hånd på Fars nagne Bryst - Hånden flyttet han og søgte på flere Steder indtil med ét -d a stanset Hånden af sig selv og ligesom s u g e t sig fast til Brystet. Knut begyndte herunder at skjælve og ryste, og Sveden sprang af hans Pande. Han forsøgte at slide Hånden til sig, men den sad fast. Så greb han den med sin andre Hånd og rykket den løs. "Der sidder din Sygdom," sa han. -Far fik det Råd at drikke en slags Låg kogt på Enebær eller Ener-Rødder. Far blev fuldstændig frisk, og var en stærk Mand siden. Så havde han sagt til Far: "Du har et stort Ar på venstre Læg-gen, du har hugget dig." Det var for så vidt sandt med Arret og Hugget, men det var på Højre Lægg.

- Som Vederlag gav Far ham noget Kaffe og suk-ker - Penge vilde han ikke modtage.
Vis-Knut fortalte mig at han havde fåt Andagts-bøker - og jeg tror Breve også - fra daværende Theologiske Spitser i Christiania. Og de gamle Sal-mebøker foretrak han for de nyere, han lod til at være stærkt religiøs.

Hvis jeg ikke tar meget fejl, var han i sin Tid helt nede på Modum, hvor en Kone på Sønsteby lå meget syg. Da det rygtedes at Knut var i Farvejen, blev Ilbud sendt imot ham for at hente ham til den syge. Da Budet mødte Knut og bad ham følge med, svarte han: "Nu behøves det ikke, for n u døde hun." Budet merket sig Klokkeslettet, og det stemte med Timen da den syge døde.

-Jeg kjendte en Mand, Truls Rud på Modum, som var munter og fuld af Løjer. Han fulgte af Nysgjær-righed med en Ven af sig op til Vis-Knut. Truls vidste at Knut ikke tålte nogen Hovedbedækning.(lue) Da han så sad ved Siden af Vis-Knut, tænkte han det skul-de være Morro og sætte sin Hat på ham. Da brå-vendte Knut sig og sa: "Jasså, tænker du det du?" Truls blev så ræd at han vovet ikke videre Forsøg med sin Hat.

-Mine Forældre som nu er døde fortalte om en Mand, som havde rådspurgt Knut om noget. Men Knut var stur og tvær mod ham, og bebrejdet Manden, at han en Nat havde taget en fremmed Hest og redet et langt Stykke på den og git den et hårdt Slag da han skilte sig med den. "Fy," sa Knut, "det er det styggeste du har gjort.' - Og Manden tilstod siden at det var så som Knut sa.

Eggedal, 18. aug. 1904.

Chr. Skredsvig, Maler, 50 År.
!

* Ivar Fosse: Den framsynte frå Gausdal: Fråsegner om Vis-Knut samla frå alle verdsens kantar (Utg. av Albert Fosse). Hundorp: 1941.

Nytt opplag ved Vis-Knut-heimens venner [Svatsum]: 1983

DU FINNE DEN HELT SIKKERT PÅ BIBLIOTEKET- eller de kan iallefall skaffe den.

Knut Rasmussen Nordgaarden ble født i Svatsum i Gausdal i 1792, og fikk kallenavnet Vis-Knut på grunn av sine spesielle evner. Under en altergang i 1818 fikk han en religiøs

opplevelse som skulle få stor betydning for hvordan han senere levde livet sitt. Han fikk epileptiske henrykkelsesanfall, hvor han hørte himmelske stemmer og musikk som fortalt ham hvordan han burde leve. Stemmene fortalte ham at han skulle reise rundt for å forkynne Guds ord, samt at han hadde evnen til å lindre folks fysiske og psykiske smerter og lidelser.

Denne nyheten ble ikke tatt godt imot av lensmann og prest – han ble beskyldt for å forstyrre ro og orden med samlingene sine, og gjentatte ganger ble møtene hans stanset.

På møtene han holdt var det ånden som fikk ham til å snakke, og han kunne holde på i timevis. Fremmøtte fortalte om en regnbuefarget stråleglans over hodet hans, og at det

satt hvite fugler på skuldrene hans. Når han ble tvangsfjernet av lensmannen under møtene, løsnet alltid på mirakuløst vis tauene de bant ham med.
Som nevnt helbredet også Vis-Knut syke, gjerne ved hjelp av håndspåleggelse. Folk kom langveisfra for å få hjelp, og de som bodde for langt unna til å besøke ham, skrev gjerne brev. Vis-Knut kunne også hjelpe med andre ting enn sykdom – blant annet kunne han ”se” hvor folk burde grave etter vann eller lete etter savnede dyr. Han ble domfelt for kvakksalveri

i 1827, selv om det i dommen heter at de ikke mente han hadde bedrageriske hensikter eller at han hadde voldt noen skade.
Dommen stanset imidlertid ikke virksomheten hans, og han fortsatte å hjelpe de som kom til ham. Vis-Knut var svært allsidig, og det sies at han hadde et svært godt hjertelag og at han var oppriktig glad og takket Gud for at han kunne hjelpe mennesker. Selv om mange har vært veldig skeptiske til historiene om ham, har han fortsatt en posisjon som visjonær sannsiger som få andre kan måle seg med. Vis-Knut døde i 1876. .‹