Katter er et av mine favorittdyr. Herlige vesener som er myke og smidige, gode å stryke og kose med. Jeg er glad i alle dyr og intet annet vesen kan frembringe min omsorg og empati slik som disse uskyldige skapningene. Ikke noe gjør meg mer vondt enn å høre om dyremisshandling og dyretragedier. Onde mennesker som behandler sine dyr dårlig, lar de gå for lut og kaldt vann, sulter og slår de. Våre husdyr er totalt avhengig av oss og skal behandles med kjærlighet og omsorg. Mat, rent vann, mosjon, lek, stell og pleie ved sykdom er det ansvaret vi påtar oss når vi anskaffer oss et dyr.....og den som ikke er kvalifisert til å yte dette bør absolutt ikke ha dyr, de bør skaffe seg en plastikkhund i stedet.
Kjæledyret skal ikke stenges inne på rom eller i bur når vertskapet stadig finner det for godt...de som virkelig er glad i sine dyr tåler å ha de rundt seg hele dagen...Og de som synes kjæledyret sitt er vanskelig og umulig så kommer det som oftes i fra dem selv og oppragelsen dyret har fått....akkurat som med menneskebarn...Et godt harmonisk og trygt hjem, med naturlig sans for rett og galt og god oppdragelse, vil skape grobunn for et harmonisk og veltilpasset dyr. Intet godt kommer ut av adskillelse, kjefting og hard avstraffing av dyret, men du oppnår å få et enda mer ulydig dyr. Husk...det du sender ut slår tilbake på deg som ved alle andre handlinger i livet.
Av og til lurer jeg på hvorfor i det hele tatt noen anskaffer seg dyr når jeg ser behandlingen de får. Mange stenges inne time etter time, ja ofte kontinuerlig dagen lang.Eller de står i bånd og bur ute, overlatt til seg sjøl. Med noen få kvadratmeter til disposisjon. Og ofte har slike mennesker flere dyr...flere som ikke får tilstrekkelig med stell og omsorg. De er rett og slett statussymboler som tas frem av og til for å vises frem. Jeg hadde ikke hatt hjerte til å overse mine selvvalgte kjæledyr og behandle de så umenneskelig.... og undres hvor empatien er hos sånne mennesker. Dette er en av tidens tann...noen MÅÅÅ ha, ha MEEER, om det er på bekostning av andres og annet liv har de ikke gangsyn nok til å se engang..... for grådighet og kynisme er deres hverdag..det er sånn DE ER.
Jeg regner meg som en stor dyrevenn, en ekte, ikke bare fraser fra en stor munn, jeg gjør alt i min makt for at mine kjære kjæledyr skal ha det bra. Det er medfødte egenskaper ....omsorg og empati med de uskyldige og forsvarsløse i verden..de som ikke kan klare seg uten vår omtanke og omsorg. Som et lite barn som må mates og stelles og er totalt avhengige av oss. For meg har det alltid vært sånn. Da jeg var stor nok hjemme på gården jeg vokste opp på...var vel rundt fem år....slapp jeg ut alle grisene som sto i fjøset fordi jeg syntes synd på dem og ville de skulle få være ute og leke.
Hønene ble tatt godt vare på de også , og de som var blinde eller syke bar jeg ut på kornåkeren for at de skulle få kose seg de også.
I voksen alder har jeg hatt mine egne høner, rundt sytti stykker. I mange former og varianter. Fra tidligere burhøns til vakre dverg silkehøner. Orpington, susseks, en herlig blanding av alle raser; høner og haner, store og dverg. Og ender...to søte sådanne...Andy og Pandy. Som kjærlig holdt sammen i tykt og tynt; på sine små rømningsturer fra heimen, i lek og i avkjøling og vask i bassenget, de delte maten broderlig og stelte om hverandre. Helt til den dagen Andy ble tatt av reven og Pandy sto ensom tilbake, Han klarte ikke tapet, sluttet å spise og bare sturet hele dagen så vi til slutt måtte avlive ham.
Jeg fikk med egne øyne se tragedien og den åpenbare, men godtatte ,misshandlingen av burhøns. Jeg tok til meg elleve burhøner og sjokket var stort da de kom og jeg åpnet kartongen de satt i. Stakkarene hadde nesten ikke fjær for de hadde stått så tett inntil hverandre i buret at de ikke hadde mulighet til å bevege seg. Ikke kunne de gå for de hadde stått så beina var krokete. Ja synet var så tragisk og vondt at jeg ble stum...går det virkelig an å plage et levende vesen på en så forferdelig måte. Og det værste er at det er akseptert og godtatt.
Etter noen måneder i fjøs og ute på gårdsplassen var de ikke til å kjenne igjen. Fjærene hadde vokst ut og beina hadde rettet seg opp så de kunne bevege seg men å gå som andre høner klarte de aldri. Ei heller klarte de å bruke vingene så de kom seg aldri på vagla. Men gjett om de kosa seg. Om morgene ble de sluppet ut og fikk være frittgående og vandre rundt omkring på tomta sammem med med alle de andre hønene. Og kosten da...det var en konge verdig for dem...tre-fire ganger i uka var jeg på Kiwi og hentet mat fra dagen før, kasse etter kasse med alt i frukt, brød, kaker og grønnsaker. Som matmor danderte pent på store fat til alle sine etterhvert sytti høns. I tillegg til kraftfor og skjellsand var det ikke noe å klage på i matveien nei.
Ingen av hønene ble slaktet...man dreper ikke venna siden. Alle hadde de navn etter folk i omgivelsene men ved 50 stk. og 20 nye gjorde jeg det lettvint for meg og kaldte alle for Torill..navngitt etter en arbeidskamerat.
Og jeg er vel en av de få i verden som møter opp hos dyrlegen med ei syk høne....og med tiden ikke bare ei men fler. Forslag fra andre om å legge den syke på hoggestabben ble mottatt med olme blikk og vrede....
Selv om veterinæren ikke kunne gjøre noe fra eller til hadde jeg ihvertfall forsøkt å redde et liv. Det er jo noe med anatomin og høner da, men trassig som jeg er må alle utveier prøves før jeg gir opp. Jeg har ikke telling på alle timene jeg satt i fjøset å trøstet ei døende høne... og meg selv. Sorgen for meg var like stor fpr hver ei høne eller hane som forlot denne verden. Og hver og en ble gravlagt.
Tiden med dyr på fjøset var helt spesiell og jeg savner det, Gleden av å åpne fjøsdøra om marran og bli møtt av sytti glade høns og to ender som ventet på å komme ut i det fri. De flakset, løp og skrek...elleville hver morgen. Og når matmor skulle bort hadde de barnepike. Frisco, hunden min..en border colli, var den mest trofaste barnepike man kan ønske seg. Når jeg ga kommando "passe på tuppene" var han på jobb. Som gjeterhund prøvde han i førstninga å samle dem men etter uttallige forsøk skjønte han at det måtte han oppgi. Men han kunne passe på så ingen av de gikk utenfor tomta eller at rev eller hauk kom og tok de. Flink var han Frisco...og så lydig som det går an for en hund å være. Ja jeg har vært heldig med mine dyr, snille og godlynte har de vært alle som en...og de har ikke vært få opp gjennom åras løp. Aldri vært plaget av gneldrete eller sinte bikkjer, aldri opplevd noen som helst trussel eller usikker adferd hos noen av de. Jeg har hatt to schæfere, en st. bernard, en cavalier king charles spaniel og en dachs...og selvsagt ikke å forglemme
Frisco...border collien.
Den samme godlynte adferden ser jeg hos mine venner med hund, Aldri må de gjemmes bort eller puttes på et rom for husfredens skyld. De er veloppdragne og lystrer den behagelige men bestemte tonen ved kommando. Som meg behandler de sine dyr med kjærlighet og forståelse, i harmoniske og trygge omgivelser. Uten skriking og kjefting. Ved å være på hundens nivå under opplæring og med vennlig og bestemt tone er hunder utrolig lærenemme....det er alltid hundeeieren det kommer an på.
Med bedende øyne sier pus og alle de andre dyrene "vær så snill...ikke vær slem mot meg. Jeg gjør så godt jag kan etter mine evner , jeg vet ikke hvordan dere mennesker vil ha meg for jeg er et dyr. Men vis meg det på en måte som ikke gjør meg redd og uforstående, vis meg det på en kjærlig måte hvordan jeg skal oppføre meg så legger jeg også godviljen til. Når du stadig skriker og er slem forstår jeg ikke hvorfor, jeg blir bare mer og mer forknytt og jeg forsvarer meg med det jeg kan om så det er å tisse på teppet ditt".
Jeg har alltid vært glad i dyr. Som liten jente fikk jeg mitt første...et marsvin som jeg kalte Trulte. Husker det godt... den gode følelsen av ansvar og glede. Så fulgte det på med katt og hund. Grisene og hønene i fjøset var også mine kjæledyr og jeg var utrøstelig
når de ble slaktet. Selv nå som godt voksen kan jeg
ikke utstå tanken på å ha dyr som skal slaktes.
Men katter har jeg alltid hatt og hund i mange år. Det har blitt mange sørgestunder og gravplasser i årenes løp. Alltid trist og leit når de faller fra.
Katter er fortryllende små skapninger og det finnes vel ikke noe søtere enn små kattunger med sine uskyldige øyne. Uansett hvor rampete de kan være så er et blikk fra dem nok til at vi smelter.De små nøstene har voldsom energi, det går oppover gardiner,vegger og legger...overalt hvor de får klort seg fast.Alt skal utforskes.Egen hale er også gjenstand for aktiv lek.
De små pusene trenger mye søvn.Sliten etter lek og mat prøver de å holde seg våkne, sitter å dupper til søvnen tar overhånd og leken må fortsette seinere.
Lucas og Vanessa, mine to persere.
Dette er Lucas
Og dette er Vanessa
Lucas og Vannessa er pendlerkatter. Mellom Flisa og Gjøvik. I hvert sitt bur fraktes de og er nå vante til å ha to hjem,og de liker det. Vanessa har kjæreste på begge plasser, Lucas bryr seg ikke om det annet kjønn, har nok med seg sjøl og moderen han. Ja Lucas er en ordentelig mammagutt, vil være i nærheten av meg hele tiden, yndlingsplassen er armlenet på stolen min.
Litt jobb er det med langhårskatter og pelsen trenger å børstes ofte så den ikke blir tovet og stygg.Flokene kommer fort, spesielt om kattepus får lov til å være ute...som mine. Det er vel sagt at rasekatter bør holdes innendørs men da jeg bor i landlige omgivelser og har kattene kun for kos og glede, får de gå ut når de ønsker, kan ikke tenke meg å ha de innestengt. Og prisen for det er at de av og til får nye, korte frisyrer når matmor må frem med saks og kam.
Det fine ved katter er deres selvstendighet, man blir ikke så bundet på hender og føtter. Kattepuser kan man reise fra en natt eller to bare de har vann, mat og toalett.Det er jo ikke alle steder man kan ta dem med og for kortere perioder klarer de seg uten oss tobeinte.
Av og til må pus få ut all innestengt energi..boksetrening er da tingen....
Og selfølgelig skal han ha sin velfortjente pils på lørdagskvelden mens han bretter seg ut i sofaen og ser en dårlig film.....
Små puser og alle andre dyr er sjeler som er skapt av Gud....akkurat som oss. De har like stor rett til en plass på jorden , like stor rett til et verdig og godt liv.
