koselig at du titter innom...
Jeg er da Inger Anne, 53 år. 
legg gjerne igjen litt mer enn fotspor.....skriv en hilsen i gjesteboka, en
kommentar, mail ..
Jeg bor sammen med mine to katter i et gammelt, koselig hus på landsbygda. Er hjemmeværende og bruker mye tid på hus og hage. Stadig nye prosjekter på gang og jeg elsker forandring.
Ellers er mine interresser; åndelig bevissthet, regresjon, data/pc, en god bok, natur og friluft, blomster, lage smykker, skrive dikt, holistisk livssyn, hobby-salg, dyr, interiør,familie og venner, reiser...
Allerede som nyfødt var jeg litt spesiell med mine seks kilo. Har alltid gått mine egne veier, vært fast og bestemt i mine valg og handlinger, tøyd grenser og mang en gang motsatt meg andres" bedrevitenhet" og intoleranse. Innenfor rammen av sømmelighet og hva som er rett og galt har jeg aldri brydd meg om "hva andre mener eller tror". Jeg tør å ta utfordringer, tør å prøve. Og jeg tør ta sjanser. Av og til tryner jeg....men da er det bare å reise seg, børste av og gå videre,
Jeg vil heller prøve det ut enn å gå etterpå og lure på hva jeg gikk glipp av.
Min styrke ligger i min sterke vilje. Viljen til å strekke seg, flytte fjell, for å nå målet. Min forståelse ligger i toleranse. Toleranse for andre mennesker, andre levesett, andre hudfarger og kulturer.
Min empati ligger i hjertet, som blør for de svake og uskyldige, syke og gamle, for mennesker og dyr som lider.
Mitt håp ligger i lyset. Lyset som skal skinne på oss alle.
Jeg liker ikke falske eller uærlige mennesker. Heller ikke de som ter seg overlegne andre eller som er"bedrevitere". Jeg liker ikke mennesker som feier kappen sin etter vinden..de som smisker med deg for så å snakke nedsettende om deg når du snur ryggen til.
Har ikke noe til overs for baksnakking, sladder og rykter. Eller de som ikke vet å feie for sin egen dør,
Har ikke sansen for personer som retter pekefingeren mot andre i sin åndelighet men glemmer seg selv.
Men jeg elsker de som er ekte og sannferdige, som handler i nestekjærlighet i hele sin væren.
DET VIKTIGSTE FORHOLDET AV ALLE, DET ENESTE VARIGE FORHOLDET HAR JEG TIL MEG SELV. Det eneste mennesket jeg er sammen med bestandig er meg selv, det er evig. Andre forhold kommer og går...Selv ekteskapet som "varer til døden skiller oss ad" tar en gang slutt. Derfor er det viktig at jeg er fornøyd med å være meg, et menneske jeg liker å være sammen med. . Jeg trenger ikke andre for å komplettere meg, gjøre meg lykkelig eller oppfylle mine drømmer. Jeg står stødig i meg selv og forventer ikke at andre "skal ordne opp" i livet mitt eller være "min bedre halvdel". I et forhold skal ikke to personer bli ett, da blir vi to halve mennesker... men vi skal utfylle hverandre.
Etter 30 år i arbeidslivet ble jeg erklært arbeidsufør, en tung tid ikke bare grunnet sykdom men i opplevelsen av en dør som ble lukket for alltid. Selvfølgelig var det godt å slippe tanken på å måtte slepe seg på jobb og prøve å holde ut åtte timer hver dag med vondter, stadig være trett og sliten. Men det å vite at man ikke kan yte noe mer, være utestengt, ikke ha noe å gå til, ingen rutiner, ingen kolleger, var vondt å svelge. Heldigvis har jeg evnen til å tilpasse meg nye situasjoner og forandringer. Ting jeg ikke kan endre, fjellet jeg ikke kan flytte med viljen, tilpasser jeg meg på best mulig måte.
Liker ikke å snakke om sykdom men føler trang til å forklare hvorfor jeg ikke er i arbeidslivet, Hvorfor jeg er fysisk begrenset i det som er meg, min kroppslige reduksjon av det jeg før var. Håper å møte forståelse og toleranse for at jeg ikke er blitt lat eller usosial, det er sjelens tempel som ikke går for full maskin. Jeg er ikke min sydom, jeg opplever sykdom.
Desto mindre vi tenker eller snakker om vår sykdom, desto mindre nærer vi og holder liv i den. Selvmedlidenhet eller bitterhet over situasjoner vi kommer opp i er kun føde for vårt ego.....det gavner hverken deg sjøl eller andre.Og ikke er det koselig for andre å stadig høre på klaging og uffing, det er energisugende, Å akseptere situasjoner som er uungåelige, ......fjellet jeg ikke kan flytte,være takknemlig for de deler av meg som er friske og ha fokus på alt det positive og vakre rundt meg , gjør min hverdag lys og rik. Jeg har selv ansvar for mitt eget liv, om jeg vil lage det surt og trist eller gledelig og godt,
Som person er jeg, som en arbeidsgiver sa engang; som poteten...kan brukes til det meste. Regner meg som en snill og grei person og får ikke vondt når jeg kan gi bort noe til noen som har mindre enn meg.
Jeg liker meg like godt i fjøs og stall som i storbyens yrende liv...og da er det spesielt London som trekker hvor jeg har vært uttalige ganger. Næring til min sjel og mitt sinn finner jeg i skog og mark. Naturen gir ro og fred .... en tidløs verden som står der uforandret uansett tider vi lever i. Som føles og kjennes som å komme hjem til, trygt, kjent og kjært. Tiden slutter å eksistere. Verden utenfor furu, gran, fjell og daler har ingen betydning...jeg bare er. Er i min væren. I pakt med alt omkring meg,....... slik jeg ønsker en ny jord skal være.
Jeg verdsetter stillheten...stillheten som før føltes skremmende og tung. Jeg måtte alltid ha lyder rundt meg for å trives i hvert rom jeg oppholdt meg i, lyder fra radio, tv, cd......nå er slike lyder forstyrrende....jeg vil høre fuglene som kvitrer, regnet som trommer mot taket, vindens sus, ...alle disse lyder som alltid har vært der.....som jeg ikke hørte.
Jeg søker ensomheten og trekker meg ofte tilbake....jeg trenger tid for meg selv, til kontakt med mitt innerste. Ensomheten som før var min frykt, jeg kunne gå på veggen om jeg var alene en dag, er blitt en kjærkommen venn.
I takt med erfaring og visdom trekkes jeg mer og mer til de sanne verdier. Ikke de ytre materielle men den indre....den åndelige, kanalen til universets krefter. En åndelighet som fyller mitt indre og gjør meg oppmerksom på alt det vakre omkring meg, jeg lever i nuet...jeg er bevisst at det akkurat nå, i dette øyeblikk jeg lever. Det er nå jeg kan høre hjerte slå, mine åndedrag, det er nå jeg ser på katten som maler, det er nå jeg kan høre deg, det er nå jeg kan klemme deg....ikke i går eller i morgen..bare akkurat nå. Samtidig er det alltid et nu...men bare her å nå...
Jeg har ikke sans for sladder og baksnakking..eller spre rykter. Jeg har ikke noe behov for å tråkke på andre for å opphøye meg selv. Jeg feier for min egen dør og føler ikke for å forminske mine egne feil ved å forstørre andres. Det stygge som blir sagt om andre er som regel et speilbilde av oss selv...våre egne feil og mangler.
Ja...jeg jobber med å temme egoet mitt. For et selvisk ego er meg, meg og atter meg. Selvfølgelig trenger vi vårt ego, det er hva vi lar egoet gjøre med..., tankene vi lar oss styre av. Uten egoet ville vi ikke hatt følelser som stakkars meg, jeg er såret, sint, hatefull, bære nag og være bitter når noe negativt skjer og vi føler oss truffet Egoet setter seg selv i høysetet, går på tvers av mening eller tro, rett eller galt om det er nødvendig, for å tilfredsstille seg. Næring for egoet er sladder, baksnakking, nedsettende ord og tanker om andre, gådighet og eierskap.
Akkurat nå
kan jeg kjenne
jeg lever
ikke i går
eller i morgen
bare akkurat nå
Akkurat nå
kan jeg kjenne
mitt hjerte
ikke i sta
eller etterpå
bare akkurat nå
Akkurat nå
kan jeg kjenne
din hånd i min
ikke i går
eller i morgen
bare akkurat nå
Å leve i nuet, være tilstede her og nå, åpner våre sanser så vi klarere ser, hører, lukter, kjenner... alt det vakre rundt oss...en fugl som kvitrer, vinden som suser, barnet som sover, katten som maler, synet av våre kjære...Det er så mye vakkert og givende rundt oss som vi ikke registrerer hvis vi haster forbi. Men ikke hast...vi kan bare være her og nå.
Jeg har ikke behov for tv eller dvd...jeg har ikke kobla til tv`n engang siden jeg flyttet hit for over to år siden. Det er så mye annet å foreta seg enn å sitte passiv foran skjærmen å se på andres liv. Ikke er jeg stadig oppdatert med nyheter heller, føler ikke det er så viktig å følge med på alt som skjer rundt omkring. Nei, da
oppgraderer jeg heller min indre forståelse og hva jeg kan bidra med for en bedre verden...som må begynne i oss selv...
Jeg engasjerer meg ikke i politikk. For det første synes jeg vi har det utrolig godt i Norge uansett hvem som styrer. For det andre...intet parti inkluderer alle, noen taper alltid på den sittende regjering...økonomisk eller sosialt. Så når vi stemmer på et parti som er til gode for oss selv blir andre rammet av nedgang...det er et egostyrt valg vi tar som jeg ikke har sans for-
I samfunnet er det grådighet og eierskap som rår...vi forbruker og kaster så enormt mye at nåtidens største problem er alt avfallet vi etterlater oss. Vi kaster ting vi ikke ønsker lenger, ting som ikke er moderne nok, sofaer som har fått ny modell, tv og videoer som har kommet i nye format, mat vi ikke liker....hele tiden skal det være finere og større. Egoet må hele tiden ha meeer.
Det jamres over skatter og avgifter, matpriser og polpriser....Om mennesket senker litt på kravene...blir pengene drøyere. Forstå at vi kan ikke annet enn å spise oss mette og sove i èn seng
Den kollektive grådigheten er resultatet av kollektivt ego
De fleste betrakter seg som vanlig dødelige som går gjennom livets utfordringer og opp- og nedturer. De vandrer gjennom livet og håper å møte kjærligheten, håper å realisere seg gjennom jobben, håper å stifte familie, håper at de ikke skal bli syke. Det er lite armslag når det gjelder hva de kan gjøre, og det er trange rammer for hva de tillater seg selv å gjøre for ikke å følge "etiketten". Mange jobber og lever i den fysisk lukkede og snevre verden og reagerer bare på følelser og tanker, påvirkninger og holdninger som ikke har noe med den "virkelige" verden eller de "virkelige" menneskene vi er. De vil fortsette å rote rundt og forsøke reparere og lappe sammen samfunnet og sitt eget liv.
Det er når alderen begynner å merkes, gjennom tap eller personlig tragedie, den åndelige dimensjonen vanligvis kommer inn i menneskers liv. Deres indre formål dukker først opp når det ytre formålet klapper sammen og egoets skall begynner å slå sprekker. For vår sivilisasjon som helt og fullt identifiserer seg med den ytre dimensjonen og er uvitende om den indre åndelige, har ordet "gammel" stort sett en negativ klang. Det likestilles med unyttig, det er derfor nesten en fornærmelse å kalle noen gammel. Og hvorfor det er sånn? Fordi det i alderdommen er VÆREN som vektlegges og ikke gjøren, og vårt samfunn som har gått seg bort i "gjøren", vet ingen ting om væren. Hemningen eller ødeleggelsen av det ytre formålet fører til at man finner sitt indre formål. Det som går tapt på formnivået, blir vunnet på essensnivået....alderdommen eller døden som nærmer seg blir det den er ment å være. en åpning inn til åndens rike
Jeg er ikke den som absolutt MÅ HA RETT FOR Å GI ANDRE URETT. Mange legger sine negative følelser i det å skulle ha rett, blir nedsettende overfor motparten, amper og noen kan bli aggresive. Og hvorfor?....Jo fordi det er deres ego som er truet. Et ego som skal ha rett, opphøye seg og være deg overlegent. Det er et forsvar for egoet...ikke sannheten. Sannheten er fakta og trenger ikke noe forsvar. Og sannheten bryr seg ikke det døyt om hva du eller jeg tenker.
Å være åndelig bevisst er for meg å kjenne kraften i mitt indre. Jeg trenger ingen kirke, prest eller trossamfunn for å finne min egen åndelighet. Den er der og har alltid vært der. Et lys som skinner gjemt under forvrengning og feiltolkning, ....et glimt av den gjorde at jeg fant frem. Ved å legge mine tanker..overbevisniger...,som jeg har gjort til min identitet, til side, har jeg funnet den åndelige dimensjonen inni meg.
Mine tanker er bare illusjon, noe jeg lar meg selv tro og forme deretter. Jeg finnes bakenfor mine tanker, mine tankers største fiende er mitt ego. En trang til ytre identifikasjon av hvem jeg tror jeg er.
Alle er vi det samme, lys og kjærlighet, om vi skreller vekk alle disse lagene av forvrengning.
Finner du ditt lys vil livet jobbe for deg og ikke mot deg.
OG SÅNN ER DET
.
Jeg har opplevd mange miljøer, bodd på forskjellige steder fra Grønland og Grünerløkka til Bygdøy og Holmenkollåsen, fra leiligheter og asfalt til villaer og hager.
Jeg har reist mye og fått oppleve andre land og kulturer...jeg har vært i Betlehem og Jerusalem, gått Jesus siste vandring på jorden langs via Dolorosa og sett hans grav,jeg har stått på Oljeberget og sett utover landskapet,jeg har vært på toppen av Mazadaklippen og Herodes forskansede borg, jeg har gått blandt ruinene i Jeriko jeg har vært i Vatikanet og kjent atmosfæren, vandret omkring på Coluseum. Jeg har mange ganger opplevd sydens varme og slaraffenliv, storbyenes pulserende liv,fattige landsbyer og fremmede kulturer.
Livet har gitt meg mye allsidighet.
Jeg har stasa meg opp til kontorjobben i Oslo`s beste vestkant, jeg har jobbet ute på gartneri i all slags vær med kjeledress og møkk under negla.
Jeg har hatt min egen forretning i Oslo og jeg har gått med aftenposten.
Var daglig leder i et firma før jeg var tredve, har jobbet som rengjøringsassistent og tatt opp skitten etter andre.
Men uansett hva jeg har holdt på med har mesteparten inneholdt ordet trivsel. Det er det som er det viktigste, ikke hva du gjør men at du trives med det du gjør.
